Det står dårlig til med tilretteleggingen for hørselshemmede barn og unge i nordiske skoler og barnehager, slår en ny kunnskapsoversikt fast.
Hva sier læreren nå? Hørselshemmede barn og unge må noen ganger bruke mye energi på å forsøke å forstå hva som blir sagt i klasserommet.
Rapporten slår fast at disse institusjonene i liten grad lykkes med å inkludere hørselshemmede barn og unge.
Prisen er høy. Denne gruppen barn og unge får dårligere resultater på skolen sammenliknet med sine jevnaldrende med normal hørsel. De er mer ensomme og sliter med å bli med i fellesskapet.
Lite kompetanse på bruk av hjelpemidler
Noe av forskningen som rapporten tar for seg handler om universell utforming – eller mangel på dette.
Mikrofonanlegg og individuelle tekniske hjelpemidler er viktige for hørselshemmede barn og unge. Men det er ikke nok at skolen eller barnehagen har hjelpemidlene. De som jobber der må også ha kompetanse på hvordan de skal brukes og forstå teknologiens begrensninger.
Mange av de som har ansvar for undervisning har lav kompetanse på hvilke behov hørselshemmede har for tilpasning og tilrettelegging, slår rapporten fast.
I en norsk studie gjort av Anne-Mette Rekkedal sier et
flertall av lærerne at de bruker mikrofon jevnlig. Likevel varierer bruken. Lærere som har kompetanse på hørselshemming, bruker mikrofon oftere enn andre.
Er foreldrene til det hørselshemmede barnet engasjert i elevens situasjon i skolen, brukes mikrofon oftere enn om læreren opplever at foreldrene ikke er så engasjerte.
Utmattet av støy
Mange hørselshemmede barn og unge blir utmattet av støy.
Støyreduksjon handler altså ikke bare om teknisk tilpasning. Det handler også om tilrettelegging som krever en felles, bevisst innsats både fra lærere og medelever, står det i rapporten.
- I alt 80 prosent av elevene oppgir at de hører hva læreren sier ofte eller nesten alltid.
- Bare 20 prosent sier at de nesten alltid oppfatter hva medelevene sier.
- 30 prosent svarer at de sjelden hører hva medelevene sier.
Hva skal til?
Både elever og lærere er spurt om hva som må til for å gjøre det enklere for hørselshemmede barn og unge i skolen.
Et sentralt funn i Rekkedals studie er elevenes oppfatning om at bruk av mikrofon kunne ha gjort det enklere for dem å delta i støyende omgivelser.
Han har også funnet at læreren legger vekt på personlige egenskaper hos eleven, for eksempel hørselstapets art, dersom eleven følger med i timene eller har engasjerte foreldre.
Kilde:
Patrick Kermit: «Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole», NTNU samfunnsforskning.