Barn på krisesenter

Hovedpunkter

Om opphold av barn

Med opphold av barn menes de gangene barna overnattet på et krisesenter i løpet av året. Et opphold kan vare over flere døgn, og enkelte barn har flere opphold gjennom året. Hvert opphold blir registrert med et nytt skjema.  Opplysninger om barna som for eksempel kjønn og alder, er basert på informasjon gitt under det første oppholdet i registreringsåret (2021).

Vi gjør oppmerksom på at når det gjelder barn under 16 år er det barnets omsorgsperson som har godtatt registrering. I tilfeller hvor barnet på grunn av ung alder eller av andre årsaker har vansker med å svare på spørsmålene i skjemaet selv, er det også rimelig å anta at det er omsorgspersonen som har besvart skjemaet på vegne av barnet. Det må derfor tas forbehold om at opplysningene om barn på krisesenter, ikke nødvendigvis kommer fra barna selv.

Økning i antall barn og opphold av barn fra 2020

1 442 barn bodde på et krisesenter i 2021, med til sammen 1 648 opphold. Dette er en økning fra 1 580 opphold i 2020, og en nedgang fra 1 876 opphold i 2019. Antall barn og opphold av barn er høyere enn i 2020, men lavere enn i årene 2014-2019.  ​

15 % av barna (193 barn) hadde vært beboere på et krisesenter før det innværende oppholdet.  ​Dette er en lavere andel enn i 2020 (18 %), men en høyere andel enn i 2019 (12 %). Av barna som har vært beboere før 2021, hadde 80 % ett tidligere opphold, mens 20 % hadde 2 eller flere.  ​Av barna som hadde vært beboer eller dagbruker ved et krisesenter før sitt første opphold i 2021, hadde 6 % første kontakt i 2021, 48 % hadde første kontakt i 2020, 37 % i perioden 2019-2016, mens 9 % hadde første kontakt i 2015 eller tidligere.

Oppholdene til barna varte i gjennomsnitt i 30 døgn

Et gjennomsnittlig opphold for barn varte i 30 døgn. Dette er 1 døgn mindre enn gjennomsnittslengden i 2020 og 2019. Et barneopphold varte i snitt 4 døgn lenger enn et voksenopphold. Dette kan ses i lys av at voksne som hadde med barn på sentrene, i gjennomsnitt bodde der lenger enn de som ikke hadde med barn, tilsvarende som tidligere år. Et gjennomsnittsopphold for voksne som hadde med seg barn under 18 år, varte i 34 døgn, mot 21 døgn for de som ikke hadde med seg barn. Barn hadde totalt 50 262 overnattingsdøgn på krisesentrene i 2021.  ​

De fleste barna var med mor på krisesenteret

Ved 96 % av oppholdene var barna med sin mor på krisesenteret, og ved 4 % av oppholdene var barna med sin far. Ved 1 % av oppholdene var barn på krisesenter med en annen foresatt eller uten en foresatt.  

Barn som var dagbrukere ved krisesentrene

Det ble totalt registrert 562 dagsbesøk av barn og 206 barn som var dagbrukere.  ​Dette er en økning fra 2020,  ​da det ble registrert 546 dagsbesøk og 138 barn som var dagbrukere.

Kjennetegn ved barn på krisesentrene

Over halvparten av barna var eldre enn 5 år

Gjennomsnittsalderen til barna som bodde på krisesenter var 7 år, tilsvarende som i 2020 og 2018, mens den var 8 år i 2019. Aldersfordelingen blant barna som bodde på krisesentrene i 2021 var omtrent lik som i 2020 og 2019.

Det var en jevn kjønnsfordeling blant barna: Halvparten av barna der kjønn ble registrert, var gutter (668 barn), og halvparten var jenter (660 barn).

6 av 10 barn hadde innvandrerbakgrunn

61 % av barna (800 barn) hadde innvandrerbakgrunn ​. Andelen var 3 prosentpoeng mindre enn i 2020, og 2 prosentpoeng mindre enn i 2019. Andelen med innvandrerbakgrunn er noe større blant de voksne beboerne (65 %).

Det ble benyttet tolk for 4 % av barna med innvandrerbakgrunn, mens 2 % av barna hadde behov for tolk, uten at dette ble benyttet. 69 % av barna med innvandrerbakgrunn hadde ikke behov for tolk ved første opphold i 2021.

For 25 % av barna med innvandrerbakgrunn ble det ikke gjennomført samtale på grunn av ung alder/lite språk. Blant disse barna var 65 % i alderen 0-2 år, 29 % i alderen 3-5 år og 6 % eldre enn 5 år.

De som sa at det var behov for tolk uten at dette ble benyttet, oppga blant annet at den ansatte kunne barnets språk, at barnehage følger opp videre samtale på grunn av bedre relasjon, at barnet var urolig/ikke ønsket å snakke med personalet, at barnet bare bodde på senteret i ett døgn, eller at et familiemedlem oversatte.

7 % av barna hadde funksjonsnedsettelse

7 % av barna (91 barn) hadde én eller flere typer funksjonsnedsettelse ​. Andelen er lik sammenlignet med i 2020, men mindre enn i 2019 (8 %). Andelen er betydelig lavere enn blant de voksne beboerne (28 %).

De vanligste formene for funksjonsnedsettelse hos barn var kronisk(e) sykdom(mer), psykiske lidelser (med eller uten diagnose) og utviklingshemning. Den vanligste formen for fysisk funksjonsnedsettelse var nedsatt bevegelsesevne.

27 % av dem med funksjonsnedsettelse hadde andre funksjonsnedsettelser, blant annet autisme, språkvansker og konsentrasjonsvansker.

Barna med funksjonsnedsettelse var i gjennomsnitt eldre (8 år) enn barna som ikke hadde funksjonsnedsettelse (6 år).

Barnehage- og skolegang under oppholdene

Mange barn opplevde brudd i barnehage- eller skolegang under oppholdet

67 % av barna i alderen 0-5 år gikk i barnehage første gang de overnattet på et krisesenter i 2021. Dette er en økning fra 65 % i 2020, 62 % i 2019 og 60 % i 2018. Til sammenligning gikk 78 % av alle barn i Norge i alderen 0-5 år i barnehage i 2021.  ​Andelen barn som gikk i barnehage, var med andre ord mindre blant barna som bodde på krisesenter enn blant den øvrige befolkningen.

Ved 56 % av oppholdene til barn som gikk i barnehage, medførte oppholdet på krisesenteret at de helt eller delvis sluttet i barnehagen. Dette er omtrent samme tall som i 2020 (57 %), men en økning siden 2019 (50 %). 39 % av barna fortsatte i samme barnehage som før oppholdet, mens 5 % fortsatte i en annen barnehage.

Til sammen 36 % av oppholdene til skolebarn medførte enten fullstendig eller delvis avbrudd i skolegangen. Dette er en nedgang siden 2020 (40 %), og omtrent som i 2019 (34 %).

Ved 58 % av oppholdene fortsatte barna på samme skole, mens de ved 6 % fortsatte på en annen skole. Andelen opphold hvor barna fortsatte på samme skole, har gått litt opp siden 2020 (54 %), mens andelen hvor barna fortsatte på en annen skole, er på omtrent samme nivå (7 % i 2020). 19 % av skolebarna fortsatte ikke på skolen i det hele tatt under oppholdet, likt som i 2020.

Barnets sikkerhet var oftest årsak til avbrudd i barnehage- eller skolegang

Et gjennomsnittlig avbrudd i barnehage- eller skolegang varte i 11 dager, som er 2 dager kortere enn i 2020. Når barna helt eller delvis måtte avbryte barnehagegangen, var sikkerheten til barnet den viktigste årsaken. Dernest var avstanden til barnehagen og tid til organisering av videre barnehage oppgitt som grunn. Også mangel på transportmuligheter ble oppgitt som grunnen til avbruddet. Svært få oppga barnets helsetilstand og uenighet om/manglende finansiering av transport som årsak til avbrutt barnehagegang.

Ved 14 % av oppholdene ble andre årsaker nevnt, blant annet korona (enten karantene eller sykdom); uavklart situasjon; etter ønske fra mor; etter avtale eller anbefaling fra barnevernet; flytting fra et annet krisesenter/annen kommune. (Dersom barnehagen eller skolen har feriestengt under krisesenteroppholdet, skal dette ikke regnes som avbrudd, men i noen tilfeller virker det som om krisesentrene likevel har ført det som avbrudd. Det vil være vanskelig å gjøre en valid korrigering av data når det gjelder denne feilkilden, siden det kan være snakk om ferieavvikling i deler av oppholdet, samt at det i tillegg kan være andre årsaker til avbruddet.)

Hensynet til barnets sikkerhet var også den klart vanligste årsaken til avbrudd i skolegang. Dernest var avstand til skole, tid til organisering av videre skolegang og manglende transportmuligheter de vanligste årsakene til avbrutt skolegang. Blant skolebarn var det svært få som oppga barnets helsetilstand som årsak i avbrudd. Ved 16 % av oppholdene ble andre årsaker til avbruddet nevnt, og det som oftest ble nevnt var at barnet ikke ville gå på skolen; at barnet hadde hjemmeskole (både etter eget ønske og på grunn av korona); korona; at mor hadde gitt beskjed om at barnet hadde sluttet og at situasjonen var uavklart.

Utbredt samarbeid med barnehage og skole

Ved 21 % av oppholdene til barnehagebarn ble det opprettet et samarbeid med barnets barnehage, mens det ved 28 % av oppholdene til skolebarn ble opprettet et samarbeid med barnets skole. Dette er omtrent som i 2020. Videre ble skyss til skole eller barnehage gitt ved 2 % av oppholdene til barnehagebarn og 9 % av oppholdene til skolebarn. Skyss til skole har gått betydelig ned siden 2020, da ble det gitt skyss til 24 % av oppholdene til skolebarn.

Ved 11 % av oppholdene til barnehagebarn ble det benyttet barnehage i regi av krisesenteret eller andre, mens det ved 5 % av oppholdene til skolebarn ble benyttet skoletilbud på senteret.

Over halvparten av oppholdene medførte brudd i organiserte fritidsaktiviteter

20 % av barna deltok til vanlig i organiserte fritidsaktiviteter da de ankom et krisesenter for første gang i 2021. Ved 55 % av oppholdene medførte oppholdet helt eller delvis avbrudd i fritidsaktiviteten. Andelen er høyere enn i 2020 (47 %) og betydelig høyere enn i 2019 (39 %).

Bistand til barna

De vanligste formene for bistand var primærkontakt og velkomstsamtale

Ved 96 % av oppholdene ble det gitt én eller flere former for bistand til barna. De vanligste formene for bistand var primærkontakt og velkomstsamtale/informasjon om tilbudet på krisesenteret og om hvorfor barnet var der. Dette var de to vanligste formene for bistand også i 2020.

Det følger av forpliktelsene i  forskriften om fysisk sikkerhet på krisesentrene

at det skal foretas en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov. Ved totalt 60 % av oppholdene ble det gjennomført en slik kartlegging. Ved 56 % av oppholdene ble dette gjort i regi av krisesentret, og ved 29 % av oppholdene ble dette gjort i regi av andre. Videre ble det gjennomført systematisk kartlegging av hjelpebehov ved 56 % av oppholdene. Ved 44 % av oppholdene hadde krisesentrene en plan for oppfølging i tiden barna var på sentrene. Siden 2018 har andelen som har fått plan for oppfølgning under oppholdet gått gradvis ned (52 % i 2018, 51 % i 2019 og 47 % i 2020).

Ved 44 % av oppholdene ble det gjennomført samtale uten mor/far til stede, mens det ved 40 % av oppholdene ble gjennomført samtale med mor/far til stede. Ved 36 % av oppholdene deltok barnet på fritidsaktiviteter i regi av krisesentertilbudet; ved 14 % i regi av andre. Deltakelse i fritidsaktiviteter ligger omtrent på samme nivå som i 2020, men sammenlignet med 2019 er det en nedgang på deltakelse i fritidsaktiviteter i regi av senteret (ned 8 prosentpoeng) og deltakelse i regi av andre (ned 6 prosentpoeng).

Ved 8 % av oppholdene deltok barna i grupper for barn, og ved 5 % deltok krisesentrene i samarbeidsgrupper rundt barnet. Sistnevnte er en nedgang på 3 prosentpoeng fra 2020.

Samarbeid med barnets skole eller barnehage var opprettet ved totalt 21 % av oppholdene. Ved 16 % av oppholdene fikk barnet skyss til barnehage eller skole. Ved 7 % av alle oppholdene til barn ble det benyttet barnehagetilbud i regi av krisesentertilbudet eller andre, og 5 % fikk skoletilbud på krisesenteret.

Ved 5 % av oppholdene mottok barna andre typer bistand, og herunder var det først og fremst foreldreveiledning, utlevering av brukte klær/utstyr, barnepass, hjelp ved mors sykehusopphold og annen praktisk hjelp/bistand som ble nevnt.

Mottatt bistand har sammenheng med barnas alder

Hvilken type bistand som ble gitt, har stor sammenheng med hvor gamle barna var da de oppholdt seg på krisesenteret. Bistand som omhandler samtaler og informasjon (velkomstsamtale, samtale med og uten mor/far til stede, samt oppfølgingsplan), var mer vanlig å gi ved oppholdene til barn i alderen 6 år og eldre, sammenlignet med oppholdene til yngre barn. Ved 88 % av oppholdene til barn over 2 år hadde barna enten fått velkomstsamtale, samtale med eller uten mor/far til stede eller oppfølgingsplan. For barn under 2 år ble det ved 47 % av oppholdene gitt en av disse formene for bistand.

Blant de yngste barna vi finner høyest andel som ikke mottok noen bistand. Ved 9 % av oppholdene til barn i alderen 0-2 år, ble ingen bistand gitt. Dette er samme tall som i 2020, og omtrent tilsvarende som i 2019 (8 %). Med økende alder går andelen opphold hvor ingen bistand er gitt, ned. Blant barn over 10 år mottok nesten alle (99 %) én eller flere former for bistand.

Fritidsaktiviteter i regi av krisesentrene ble mest benyttet av barn i alderen 3-15 år. Ved 42 % av oppholdene til barn i denne aldersgruppen, deltok barna på fritidsaktiviteter i regi av krisesentrene. Gruppetilbud for barn ble mest benyttet av barn i alderen 6-10 år.

Kontakt med barnevern og andre instanser

Barnevernet var ofte involvert

Det ble opprettet kontakt med minst én annen hjelpeinstans i løpet av 56 % av oppholdene til barn. Ved 63 % av oppholdene var det i forkant opprettet kontakt med minst én annen instans.

Barnevernet var den klart vanligste instansen å være i kontakt med, og ved 82 % av oppholdene var kontakt med barnevernet opprettet.

• Ved 53 % av oppholdene var det opprettet kontakt med barnevernet før oppholdet, mens det ved 46 % av oppholdene ble opprettet kontakt med barnevernet mens barna bodde på krisesenteret.
• For 17 % av oppholdene var kontakt med barnevernet opprettet både forut for oppholdet og under oppholdet.
• Ved 29 % av oppholdene var det ikke opprettet kontakt med barnevernet tidligere, men kontakt ble opprettet under oppholdet. I 36 % av oppholdene var det opprettet kontakt med barnevernet forut for oppholdet, uten at det ble opprettet kontakt under oppholdet.
• Ved 18 % av oppholdene til barn var ingen kontakt med barnevernet opprettet, verken før eller under krisesenteroppholdet.

Nest etter barnevernet, var politiet den vanligste instansen å være i kontakt med. Ved totalt 30 % av oppholdene var det opprettet kontakt med politiet. For 13 % av oppholdene var det kun opprettet kontakt før oppholdet, og for en like stor andel (13 %) ble kontakt først opprettet under oppholdet, mens det ved 5 % av oppholdene var opprettet kontakt både før og under oppholdet.

Det var også relativt vanlig at det var opprettet kontakt med helsestasjon/helsesykepleier før oppholdet, og dette var opprettet før 16 % av oppholdene. Ved mellom 6 % og 9 % av oppholdene ble det opprettet kontakt med barnehus, helsestasjon/helsesykepleier og barnets bistandsadvokat. Det var relativt sjelden opprettet kontakt med andre kommunale lavterskeltilbud, BUP og PPT.

Ved 6 % av oppholdene ble kontakt med andre instanser opprettet under oppholdet, mens 3 % hadde opprettet kontakt med andre instanser før oppholdet. De vanligste instansene som ble nevnt, var skole og barnehage, frivillige organisasjoner, andre krisesentre, familievernkontor, kommunens kriseteam og lege/sykehus.

Det sendt ble bekymringsmelding til barnevernet for 36 % av barna

Ansatte på krisesentrene er pålagt å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. De har en plikt til, på eget initiativ, å gi opplysninger til barneverntjenesten når et barn blir mishandlet i hjemmet, når det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker (§ 6 i krisesenterlova).

1 442 barn under 18 år bodde på krisesenter i 2021. Krisesentertilbudene sendte bekymringsmelding ved det første oppholdet til 465 av disse barna (36 %), mens det for 816 barn (64 %) ikke ble sendt bekymringsmelding. Dette er tilsvarende andeler som i 2020. 

I 67 % av tilfellene der det ikke ble sendt bekymringsmelding ved første opphold, ble dette begrunnet med at barnevernet allerede var involvert. For 34 % av barna ble det ikke vurdert som nødvendig å melde bekymring, mens det for 7 % ble oppgitt at bekymringsmelding var sendt på et tidligere tidspunkt.

For 8 % av barna ble det oppgitt andre årsaker – blant annet at man avventer situasjonen, at bekymringsmelding skulle sendes på et senere tidspunkt, eller at bekymringsmelding var under vurdering.

Bekymringsmelding ble sendt for 2 av 3 barn som ble tatt med tilbake til voldsutøver

Ifølge lovens forarbeider trer opplysningsplikten i kraft

når et barn blir tatt med tilbake til den eller de som har utøvd volden etter oppholdet på krisesenteret, og det er risiko for at barnet kommer til å bli utsatt for vold eller bli vitne til vold mellom foreldrene.

14 % av barna under 18 år ble tatt med tilbake til voldsutøver etter det første oppholdet i 2021. Det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet for 67 % av disse barna. Dette er en økning fra i 2020, da det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet for 53 % av barna som ble tatt med tilbake til voldsutøver. Den vanligste grunnen til at det ikke ble sendt bekymringsmelding, var at barnevernet allerede var involvert (dette gjaldt 77 % av disse barna).

Det ble sjelden sendt bekymringsmelding for barna til dagbrukere

54 % av dagbrukerne hadde barn i husholdningen under 18 år ved sitt første besøk på et krisesenter i 2021. De ansatte på krisesentrene sendte kun bekymringsmelding til barnevernet ved 6 % av disse besøkene. Årsakene til at det ikke ble sendt bekymringsmelding, var først og fremst at ansatte ved krisesentrene ikke anså det som nødvendig (54 %) eller at barnevernet allerede var involvert (40 %). For 10 % var bekymringsmelding sendt tidligere, og for 16 % ble det oppgitt andre årsaker. Herunder nevnes det ofte at man avventer situasjonen, at barnevernet har avsluttet sak, at det er behov for mer kartlegging, at det skal sendes inn bekymringsmelding senere, og at det er under vurdering/vurderes forløpende.

13 % av de voksne beboerne hadde barn under 18 år i husholdningen som ikke var med til krisesenteret den første gangen de bodde på et krisesenter i 2021. Det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet for 33 % av disse beboerne. De vanligste årsakene for at dette ikke ble gjort, var at barnevernet allerede var involvert (58 %) eller at det ikke ble vurdert som nødvendig (41 %). For 6 % var bekymringsmelding sendt tidligere, mens det for 14 % av beboerne ble oppgitt andre årsaker. Her ble det oppgitt at man vurderte situasjonen fortløpende, at barna ble plassert i beredskapshjem, at barna oppholdte seg på et trygt sted, eller at bekymringsmelding skal sendes.

Sammenlignet med 2020 er det en økning av andel beboere som hadde barn i husholdningen som ikke var med til senteret ved første opphold. I 2020 hadde 9 % av de voksne beboerne som hadde barn i husholdningen, barn som ikke var med på oppholdene ved krisesenteret. Videre er det en økning i andelen bekymringsmeldinger som er sendt til barnevernet ved oppholdene til voksne som har barn i husholdningen som ikke er med til senteret (33 % mot 26 %).

Samvær med, og retur til, voldsutøver når voldsutøver var forelder til barnet

Barnet hadde samvær med voldsutøver ved 3 av 10 opphold

Ved 31 % av oppholdene der voldsutøver var mor eller far, hadde barnet samvær med voldsutøveren i løpet av oppholdet på krisesenteret. Andelen er lik som i 2020 og omtrent tilsvarende som i 2019 (32 %). Ved 20 % av oppholdene hadde barnet samvær med voldsutøveren uten tilsyn, mens det ved 14 % av oppholdene var samvær med tilsyn.

Andelen som hadde samvær med voldsutøveren under oppholdet, var noe større blant barn i alderen 0-10 år (32-33 %) enn blant de som var eldre enn 10 år (25 %). Det var mindre vanlig at barna som var eldre enn 10 år hadde samvær med tilsyn. For barn som var 16 år eller eldre var det ingen opphold hvor barna hadde samvær med tilsyn. Også i 2020 var det en sammenheng mellom barnas alder og samvær med voldsutøveren.

Drøyt 1 av 10 opphold endte med at barna ble tatt med tilbake til voldsutøver

Ved totalt 13 % av oppholdene ved et krisesenter ble barna tatt med tilbake til voldsutøver. Sammenlignet med 2020 er dette en nedgang på 4 prosentpoeng, og andelen er 2 prosentpoeng lavere enn i 2019. Når voldsutøveren var mor eller far, endte 15 % av oppholdene med at barna ble tatt med tilbake til voldsutøver, en nedgang på 4 prosentpoeng fra 2020 og 2 prosentpoeng mindre enn i 2019.  ​

Til sammen 61 % av barnas opphold endte med at barnet ble tatt med hjem til egen bolig uten voldsutøver eller til ny/annen bolig. 7 % av oppholdene til barn endte med at de dro til slektninger/venner, mens 5 % dro videre til et annet krisesenter. For 11 % ble det registrert et annet sted enn det som er vist i figuren, og en betydelig andel av disse bodde fremdeles på krisesenteret ved årsslutt. Sammenlignet med 2020 og 2019, er det en økning i andelen opphold som endte med at barnet ble tatt med til en ny/annen bolig. Utover dette er det forholdvis små forskjeller sammenlignet med 2020 og 2019.

I 24 % av tilfellene der barnet dro tilbake til voldsutøver etter et opphold, var forholdet anmeldt. Ved 14 % av oppholdene var forholdet anmeldt av barnets foreldre/foresatte, mens det ved 7 % av oppholdene var anmeldt ved offentlig påtale.

Barn med gjentatte opphold

15 % av barna (193 barn) hadde vært beboere på et krisesenter før 2021. Av disse hadde 80 % ett tidligere opphold, mens 20 % hadde 2 eller flere. 23 % av oppholdene til barn i 2021 var gjentakende opphold (346 opphold).

Kjennetegn ved barn med tidligere krisesenteropphold

• Barna som hadde bodd på krisesenter også før det første oppholdet i 2021, var i gjennomsnitt litt eldre enn barna som ikke hadde tidligere opphold. Gjennomsnittsalderen til barna med tidligere opphold, var 7 år, mot 6 år blant barna uten tidligere opphold.
• 65 % av barna som også hadde bodd på et krisesenter før 2021, hadde innvandrerbakgrunn. Blant barna uten tidligere krisesenteropphold, var det 60 % som hadde innvandrerbakgrunn.

Gjentakende opphold endte litt sjeldnere med avbrudd i barnehage, skole og fritidsaktiviteter

• Avbrudd i barnehage- eller skolegang var litt mindre vanlig ved gjentakende opphold. 59 % av førstegangsoppholdene til barnehagebarn endte med helt eller delvis avbrudd i barnehagegang, mot 49 % av de gjentakende oppholdene. Differansen var noe større når det gjaldt avbrudd i skolegang. 40 % av førstegangsoppholdene til skolebarn endte med helt eller delvis avbrudd i skolegang, mot 28 % av de gjentakende oppholdene.

Barnevern oftere involvert i forkant ved gjentatte opphold

• Det var opprettet kontakt med minst én instans i forkant av 71 % av gjentakende opphold og 60 % av førstegangsopphold.
• Ved 62 % av de gjentakende oppholdene til barn var det opprettet kontakt med barnevernet i forkant av oppholdet. Dette gjaldt 50 % av førstegangsoppholdene. (Kontakt med barnevernet ble opprettet under oppholdet ved 44 % av de gjentakende oppholdene og ved 46 % av førstegangsoppholdene.)
• Sammenlignet med førstegangsopphold, var det forut for gjentakende opphold oftere opprettet kontakt med barnehus (8 % mot 1 %), politiet (22 % mot 16 %) og helsestasjon/helsesykepleier (20 % mot 15 %).

Mer vanlig at voldsutøver var barnets far ved gjentakende opphold

• Det var mer vanlig at voldsutøver var barnets far blant barna som hadde vært beboere tidligere, enn blant andre barn (89 % mot 79 %).
• Ved gjentakende opphold, var det mindre vanlig at barna hadde samvær med voldsutøver, hvis voldsutøver var barnets mor eller far. Ved 23 % av disse oppholdene hadde barnet samvær med voldsutøveren, mens barnet ved 34 % av førstegangsoppholdene hadde samvær med voldsutøveren.

Barn med innvandrerbakgrunn

800 av barna (61 %) hadde innvandrerbakgrunn ​, mens 510 (39 %) ikke hadde innvandrerbakgrunn.  ​

Kjennetegn ved barn med innvandrerbakgrunn

• Gjennomsnittsalderen til barna med innvandrerbakgrunn var 7 år. Blant barn som ikke hadde innvandrerbakgrunn, var gjennomsnittsalderen 6 år.
• En mindre andel barn med innvandrerbakgrunn hadde funksjonsnedsettelse, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn (5 % mot 9 %).
• 16 % av barna med innvandrerbakgrunn hadde bodd på et krisesenter tidligere. Til sammenligning gjaldt dette 13 % av barna uten innvandrerbakgrunn.

Det var mindre vanlig at barn med innvandrerbakgrunn måtte avbryte barnehagegangen

• Barna med innvandrerbakgrunn som gikk i barnehage, opplevde ved 54 % av oppholdene at de helt eller delvis måtte slutte i barnehagen mens de var på krisesenteret. Dette var oftere tilfellet ved oppholdene til barnehagebarn uten innvandrerbakgrunn (60 %).
• Når det gjelder avbrutt skolegang, var også dette mindre vanlig ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (33 %), sammenlignet med oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (41 %).
• Avstand til barnehagen var oftere årsak til avbrudd i barnehagegang ved krisesenteroppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (45 %), sammenlignet med opphold av barn uten innvandrerbakgrunn (37 %). Videre var sikkerheten til barnet oppgitt som årsak ved 66 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn, mot 59 % av oppholdene til de øvrige barna. Manglende tid til organisering av barnehage var ved 16 % av oppholdene årsak til avbrudd i barnehage hos barn med innvandrerbakgrunn, mot 11 % av oppholdene hos barn uten innvandrerbakgrunn.
• Sikkerheten til barnet var i langt større grad oppgitt som årsak til brudd i skolegangen ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (71 %), enn ved oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (56 %). Avstand til skolen var årsaken til avbruddet ved 32 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn, mot 35 % av oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn. Manglende tid til organisering av videre skolegang var i større grad oppgitt som årsak til brudd i skolegangen ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn (27 %), enn ved oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn (12 %).
• 57 % av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte med helt eller delvis avbrudd i fritidsaktiviteter. Tilsvarende andel for barn uten innvandrerbakgrunn var 49 %.

Det ble gitt mer bistand ved oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn

• Barn med innvandrerbakgrunn mottok jevnt over noe mer bistand enn barn uten innvandrerbakgrunn. Forskjellene var størst når det gjaldt å ordne skyss til og fra skole eller barnehage (19 % mot 11 %), systematisk kartlegging av hjelpebehov (58 % mot 53 %), systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av krisesenteret (58 % mot 53 %) og systematisk kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov i regi av andre (32 % mot 23 %). Barn med innvandrerbakgrunn fikk ved noe færre opphold tildelt en primærkontakt, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn (79 % mot 85 %).
• Det var sjeldnere opprettet kontakt med barnevern (48 % mot 61 %) og helsestasjon/helsesykepleier (14 % mot 21 %) forut for oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn, sammenlignet med oppholdene til barna med annen bakgrunn. Det var forholdvis små forskjeller mellom oppholdene til barn med og uten innvandrerbakgrunn når det gjaldt opprettelse av kontakt med andre instanser under oppholdet. Ved oppholdene til barna med innvandrerbakgrunn, ble det det litt oftere opprettet kontakt med politiet (20 % mot 14 %) og bistandsadvokat for barnet (8 % mot 3 %).

Oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte litt oftere med retur til voldsutøver

• En litt høyere andel av oppholdene til barn med innvandrerbakgrunn endte med at barnet ble tatt med tilbake til voldsutøver, sammenlignet med opphold av barn uten innvandrerbakgrunn (14 % mot 11 %).
• Både for barna med og uten innvandrerbakgrunn var voldsutøveren i de aller fleste tilfellene far. Barn med innvandrerbakgrunn hadde noe sjeldnere samvær med voldsutøveren under krisesenteroppholdet, sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn. Ved 27 % av oppholdene hvor voldsutøver var mor eller far, hadde barn med innvandrerbakgrunn samvær med voldsutøver. Dette gjaldt ved 37 % av oppholdene til barn uten innvandrerbakgrunn.

Trenger du hjelp?

Trenger du eller noen du kjenner hjelp mot vold i nære relasjoner, finner du oversikt over hjelpetilbud her:

• Dinutvei.no
• Oversikt over hjelpetilbud for de som er utsatt for vold
• Seksuelle overgrep mot voksne personer med utviklingshemming
• Kompetanseteam mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Trenger du mer informasjon, kan du gå inn på disse nettsidene:

• Om vold og overgrep mot voksne
• Om vold og overgrep mot barn og unge
• Om tvangsekteskap og æresrelatert vold

Kontakt om statistikken