Bruken av tvangsadopsjon er svært begrenset, og de siste tre årene har det vært en sterk nedgang. Et vedtak om tvangsadopsjon er svært inngripende og kan bare treffes når det er stor sannsynlighet for at barnet uansett vil vokse opp i fosterhjemmet.
Hovedpunkter
Sterk nedgang i antall barn med vedtak om tvangsadopsjon de par siste årene
Barna har bodd lenge i fosterhjem før adopsjon
Under 1 % av alle barn under omsorg blir tvangsadoptert
Barn med vedtak om tvangsadopsjon i løpet av året
Fra 2011 til 2014 var det en kraftig økning i antall barn med vedtak om adopsjon i fylkesnemnda. Antallet har deretter ligget på mellom 60 og 70 i året, men er i 2020 og 2021 vesentlig redusert.
Adopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene
Av alle barna som barnevernstjenesten har hatt omsorg for i løpet av 2021, har kun 0,1 % fått fremmet en adopsjonssak. Det betyr at adopsjon er et av de minst brukte barnevernstiltakene.
Kunnskapsoppsummeringer viser at det går bedre med adoptivbarn enn med barn som er varig plassert i fosterhjem. Forskere antar at dette henger sammen med at adoptivbarn føler seg trygge i sin tilhørighet til sine familier, der de ikke står i fare for å bli flyttet.
I NoU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, anbefaler utvalget at adopsjon alltid skal vurderes i tilfeller der barn er tidlig og varig plassert i fosterhjem. Disse signalene kan være noe av årsaken til økningen i antall barn som ble adoptert fram til 2014.
Nedgangen de siste årene kan ses i lys av oppmerksomheten rundt de norske barnevernssakene som er tatt inn for vurdering av den europeiske menneskerettighetsdomstol. Dette kan ha medført at barnevernstjenestene avventer signaler fra menneskerettighetsdomstolen, og at terskelen for å fremme adopsjonssaker for fylkesnemnda er blitt høyere.
Flertallet har bodd lenge i fosterhjem før adopsjon
Saker om tvangsadopsjon er sjelden aktuelle før barnet har bodd en viss tid i fosterhjemmet, og fosterforeldrene over tid har vist at de kan gi barnet god omsorg. Det er dermed som forventet at flertallet av barna er i aldersgruppen 6-17 år når de blir adoptert. I 2021 ble ingen barn mellom 0-5 år adoptert som følge av et vedtak om tvangsadopsjon.
Helland og Skivenes sin gjennomgang der de ser at barnets gjennomsnittsalder når adopsjonssaken behandles i fylkesnemnda bekrefter dette. Gjennomgangen som baserer seg på saker mellom 2011 og 2016 viser at gjennomsnittsalderen på barna er 5 år.
De senere årene har gjennomsnittsalder for når adopsjonssaken behandles i nemnda økt. I treårsperioden fra 2019 til 2021 var gjennomsnittsalder 7,7 år. Gjennomsnittsalderen var særlig høy i 2021 med 11,6 år.
De fleste av barna i disse sakene ble plassert utenfor hjemmet før de fylte 1 år, og har vært hos fosterforeldrene siden de var baby.
Én av foreldrene samtykker i nær 1 av 4 saker
Helland og Skivenes sin gjennomgang av samtlige adopsjonssaker fra 2011 til 2016 viser at én av de biologiske foreldrene samtykket til adopsjon i nærmere 25 % av sakene.
Foreldrenes begrunnelse for å samtykke til adopsjon var hensynet til barnets beste. De uttrykker et klart ønske om at barnet deres skal få en god oppvekst og et bra liv, og de anerkjenner at barnet har det godt hos fosterforeldrene.
Barnevernstjenesten får medhold i fylkesnemnda i en betydelig andel av sakene om tvangsadopsjon.
Årsaken kan være at sakene om tvangsadopsjon er spesielle, og at barnevernstjenesten og fosterforeldre er rimelig trygge på at de får gjennomslag for en adopsjon før de fremmer saken.
Lite bruk av adopsjon som barnevernstiltak i Norge sammenlignet med andre land
Det er store internasjonale variasjoner i bruken av adopsjon som barnevernstiltak. I Norge og i andre nordiske land bruker vi adopsjon som barnevernstiltak i svært liten grad. I Norge ligger snittet på 0,5 barn per 10 000 i løpet av året.
Det er likevel vanskelig å få til relevante sammenligninger i bruken av adopsjon som barnevernstiltak mellom land, på grunn av variasjoner i det juridiske grunnlaget. I Norge og Danmark er det grunnlag for å gjennomføre en adopsjon mot foreldrenes vilje, men i Sverige og Finland så er det kun helt unntaksvis at en adopsjon gjennomføres mot foreldrenes vilje.
I de landene som i størst grad bruker adopsjon som barnevernstiltak er tallene som følger:
- Russland: 45 per 10 000
- Polen: 3,9 per 10 000
- Romania: 3,3 per 10 000
- Estland: 3,3 per 10 000
Lovgrunnlaget for tvangsadopsjon
Det er normalt foreldrene til barnet som har foreldreansvaret. Det å ha foreldreansvar innebærer både å gi barnet omsorg i det daglige, samt rett og plikt til å bestemme over barnet.
Ved en adopsjon blir alle rettslige bånd mellom barn og foreldre brutt, og foreldreansvaret blir overført til adoptivforeldrene. Dersom omsorgen for et barn er overtatt av kommunen (les om omsorgsovertakelse), kan barnevernstjenesten fremme sak for fylkesnemnda om at foreldreansvaret skal tas fra foreldrene og at barnet skal adopteres bort mot foreldrenes vilje. Dette er hjemlet i barnevernloven § 4-20, annet ledd.
Et vedtak om tvangsadopsjon er svært inngripende og kan bare treffes når det er særlig tungtveiende grunner for det, og det er sannsynlig at barnet uansett vil vokse opp i fosterhjemmet. Dette kan enten være fordi foreldrenes omsorgssvikt er varig, eller fordi barnet har fått en slik tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
Kilder
Christoffersen, N.M., Hammen, I. Andersen, R.K. og Jeldtoft, N. (2007). Adoption som indsats. En systematisk gennemgang af udenlandske erfaringer. København: Socialforskningsinstituttet.
Helland, H. S. og Skivenes, M. (2019). Adopsjon som barneverntiltak. Universitetet i Bergen
NOU 2012: 5 (2012). Bedre beskyttelse av barns utvikling. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
Tall fra:
Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker: Uttrekk fra fagystemet ProSak.