Barn i lavinntekstfamilier

"Når man ikke får vært med i vennen din sin bursdag fordi man ikke har råd, slutter de til slutt å spørre om man vil være med. Vennen blir borte."  Gutt 18 år

Barnefattigdommen i Norge har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet. Fra 2013 økte antallet fra 84 000 til 115 200 i 2020. Fattigdommen blant barn er nå høyere og vokser raskere enn fattigdom blant voksne.

I et land som Norge, der den generelle levestandarden er høy, er det vanlig å bruke definisjoner av fattigdom som handler om mer enn fysisk overlevelse. Det betyr at fattigdom ikke bare handler om mangel på mat, klær og tak over hodet.

Fattigdom betyr også det å mangle muligheter for å delta sosialt, på lik linje med resten av samfunnet. Barn trenger relasjoner med jevnaldrende for å ha et godt liv. Ungdommen selv sier at det verste med å være fattig er at du ikke kan delta på det andre kan.

Det er store forskjeller mellom omfanget av barnefattigdom i kommuner og mellom fylker. På barnefattigdom.no får du mer informasjon om barnefattigdom i din kommune.

Konsekvenser av barnefattigdom

Å vokse opp i fattigdom påvirker livene til barn og unge i Norge. Vi ser systematiske forskjeller mellom barn fra familier med høy sosioøkonomisk status og lav sosioøkonomisk status på flere viktige områder i barns liv.

Organiserte aktiviteter

Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn. Dermed går de glipp av en viktig arena for barn og unge hvor de kan treffe andre og få mulighet til å utvikle ferdigheter. Ofte er det voksne til stede som setter rammene for aktivitetene og bidrar med hjelp og støtte. Deltakelse i organisasjoner kan også fungere som en læringsarena for ungdoms identitetsutvikling og demokratiforståelse. Barn og unge som ikke har mulighet til å delta i slike arenaer har mindre tilgang til denne typen lærings- og samværsaktiviteter.

Utenforskap

Ensomhet og opplevelse av utenforskap kan være en konsekvens av fattigdom. Stadig flere barn og unge føler seg utenfor som følge av dårlig økonomi. Ungdom fra lavere sosiale lag mangler i større grad fortrolige venner enn andre, og er også mer utsatt for mobbing. 

Skole

Også møtet med skolen påvirkes av barnas sosiale forskjeller. Selv om de fleste elever trives på skolen, er det noen som ikke har det godt på skolen. Blant disse er andelen med lav sosioøkonomisk status omtrent dobbelt så stor sammenlignet med de med høy sosioøkonomisk status. Manglende trivsel på skolen handler skolen både som læringsarena og som sosial arena og samvær med venner.

Bomiljø

Barn i familier med lav inntekt opplever oftere enn andre å måtte flytte vekk fra sitt nærmiljø. De bor ofte dårligere og trangere enn andre, og de bor sjeldnere i en bolig som familien eier selv. Barnefamilier som bor i kommunale utleieboliger har ofte dårlig bostandard, og noen har bomiljøer som oppleves utrygge for barn.

Psykisk helse

Det er en signifikant sammenheng mellom dårlig familieøkonomi og psykiske helseproblemer hos barn. Jo høyere inntekt og utdanning blant foreldrene, jo lavere er skåren på symptomer for psykiske plager. Foreldres utdanningsnivå og familiens inntekt påvirker flere forhold knyttet til psykisk helse, som følelsesmessige problemer, adferd, hyperaktivitet og problemer med samhandling med jevnaldrende.

Fremtiden

Det å leve i fattigdom som barn kan ha konsekvenser for situasjonen her og nå, men også for fremtidige muligheter. Barn som vokser opp i husholdninger med lave inntekter, har økt sannsynlighet for selv å få lav inntekt når de blir voksne.

Lavinntekt og fattigdom

Barnefattigdom i Norge regnes vanligvis ut fra andelen barn som vokser opp i husholdninger med en samlet inntekt som er lavere enn 60 % av medianinntekten i Norge. Dette måler fattigdom blant barn på en relativ måte. Fordi vi måler lavinntekt som en andel av medianinntekten i Norge, vil andelen barn i lavinntektsfamilier ikke kunne havne på 0, siden inntekt ikke er jevnt fordelt i samfunnet. Denne måten å måle fattigdom på gir oss et bilde av utviklingen over barnefamilier som har liten inntekt, i forhold til folk flest i Norge.

Det er ikke nødvendigvis slik at å vokse opp i en familie med lavinntekt, er det samme som å vokse opp i fattigdom. Situasjonen til hver lavinntektsfamilie vil variere, og være avhengig av hvilke bo- og leveutgifter de har. Lavinntektsmålene sier ikke noe om hvordan inntekten fordeles i husholdningen, men mange av disse barna risikerer likevel å vokse opp i fattigdom. Lavinntekt benyttes derfor som et mål på hvor mange fattige barn det finnes i Norge. Når vi skriver lavinntekt i ett ord, er det fordi det er et statistisk begrep brukt av SSB. 

Hvilke barn rammes av fattigdom?

Barnefattigdom rammer noen grupper mer enn andre. Husholdninger med barn i risiko for fattigdom kjennetegnes ofte av minst én av gruppene som er omtalt nedenfor.

Barn i husholdninger uten yrkestilknytning

At foreldrene er i arbeid er det som beskytter best mot lavinntekt i familien. Det er likevel noen husholdninger hvor forsørgerne for eksempel ikke er i fullt arbeid, og tjener under folketrygdens minsteytelse. Barnefamilier med lav eller ingen yrkestilknytning er de barnefamiliene som har høyest risiko for lavinntekt. 6 av 10 barn i familier med lavinntekt bor i en husholdning som mangler yrkestilknytning.

Barn i husholdninger hvor hovedinntektstaker har lav utdanning

Lav utdanning har en sammenheng med risiko for vedvarende lavinntekt. 6 av 10 barn som opplever lavinntekt har en hovedinntektstaker med lav utdanning. Personer med lav utdanning har opplevd økende sosiale forskjeller siden 2000-tallet. De har ikke hatt den samme forbedringen av levekår som vi finner blant personer med utdanning fra videregående skole eller høyere utdanning.

Personer med laveste utdanningsnivå har over 20 prosent lavere yrkesdeltakelse enn de med høyere utdanning. Forskjellene i yrkesdeltakelse får konsekvenser for hvor utsatt barna i disse familiene er for økonomiske vanskeligheter.

Barn med enslige forsørgere

Barn i familier med enslig forsørgere har større risiko for å vokse opp med lavinntekt. 4 av 10 barn med lavinntekt har en eneforsørger, i all hovedsak kvinnelige eneforsørgere. Barn som har opplevd et samlivsbrudd mellom foreldrene, har fire ganger så stor sannsynlighet for å havne i lavinntektsgruppen, sammenlignet med barn som ikke har det. Foreldrenes samlivsbrudd kan dermed bli en vei inn i fattigdom. 

Ulikheten i inntekt mellom enslige forsørgere og andre barnefamilier har vokst siden 2000-tallet. Ulikheten er størst blant familiene med de yngste barna. I tillegg har en betydelig andel enslige forsørgere lav yrkestilknytning.

Barn i husholdninger som mottar over halvparten av samlet inntekt gjennom offentlige overføringer

Barn i familier hvor offentlige overføringer utgjør minst halvparten av husholdningens samlede inntekt før skatt, har økt risiko for å vokse opp med lavinntekt. Om lag 6 av 10 barn med lavinntekt bor i slike husholdninger.

Hvis barnet bor i en husholdning der over halvparten av husholdningens inntekt kommer fra offentlige overføringer, regnes husholdningen for å være avhengige av offentlige stønader. Det å være avhengig av offentlige overføringer for å få dekket grunnleggende behov, kan være belastende og gjør den økonomiske situasjonen usikker. At en ytelse bortfaller, kan også være en vei inn i fattigdom. Man er altså sårbar på flere måter. 

Barn med innvandrerbakgrunn

Barnefattigdom rammer barn med innvandrerbakgrunn i særlig grad. Å vokse opp med lav inntekt kan gjøre det vanskeligere for barn med innvandrerbakgrunn å bli integrert i Norge. Utfordringer knyttet til språk og kjennskap til formelle og uformelle systemer i det norske samfunnet kan øke når man ikke har tilgang til viktige sosiale arenaer.

Kombinasjonen av blant annet svak yrkestilknytning hos foreldrene, og familier med mange barn, har ført til at mange innvandrerfamilier har hatt en dårligere inntektsutvikling enn befolkningen generelt. Det er store variasjoner i omfang av barnefattigdom blant barn med innvandrerbakgrunn, noe som blant annet gjenspeiler seg i foreldrenes landbakgrunn.

Barn med innvandrerbakgrunn utgjør en økende andel av barn i lavinntektshusholdningene, og er overrepresentert i lavinntektsstatistikken. I dag har over halvparten av barna i familier med lav inntekt i Norge innvandrerbakgrunn.

Kilder

Bakken, Anders, Frøyland, Lars Roar og Sletten, Mira Aaboen. (2016). «Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene?» NOVA, rapport nr. 3/16. NOVA Velferdsforskningsinstituttet, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Dahl, Bergsli og van der Wel. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt, Fakultet for samfunnsfag/Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Epland og Kirkeberg. (2016). Barnefamilienes inntekter, formue og gjeld 2004-2014, (Rapport 2016/11) SSB.

Fløtten, T. (red.) (2009). Barnefattigdom. Gyldendal akademisk.

Fløtten, T. og Pedersen, W. (2009) i Seim, S. og Larsen, H. (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.

Grødem og Sandbæk. (2013). Helt bakerst i køen. Barnefamilier med ustabile boforhold(Fafo-rapport 2013:45) Fafo.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2014). Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid (2014-2020).

Nadim, Marjan og Nielsen, Roy A. (2009). Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Fafo-rapport 2009:38.

Revold, Mathias Killengreen. (2016). «Økende sosiale forskjeller mellom utdanningsgrupper» SSB.

Seim, Sissel og Larsen, Hege (red.) (2011). Barnefattigdom i et rikt land. Kunnskapsoppsummering om fattigdom og eksklusjon blant barn i Norge. HiO-rapport 2011:10.