Kermit, Patrick og Røe, Melina | Buland, Trond
I motsetning til lydforsterkningsanlegg som for eksempel kan gjøre lyd fra en mikrofon høyere, er lydutjevningsanlegg designet for å gjøre lyd og særskilt tale tydelige og tilgjengelig for alle i et rom hvor et slik anlegg finnes. Tradisjonelt er dette en teknologi som har vært tilbudt hørselshemmede elever, men nyere forskning påpeker lydutjevningsanleggenes potensial som inkluderingsteknologi som kan gi positive effekter for mange elevgrupper og for ulike behov. Resultatet av studien viser at teknologien ganske umiddelbart bekrefter sin relevans for de som tar den i bruk. Utstyret er enkelt å bruke og opplæringen av brukerne har foregått på en hensiktsmessig måte. Samtidig er det ikke så mye som tyder på at lydutjevningsanleggene i seg selv bidrar til pedagogiske praksisendringer på de skolene der de er installert. Teknologien tilpasses de eksisterende praksisene, de som fremmer inkludering, men etter alt å dømme også de som ikke gjør det. I rapportens avsluttende del diskuteres forhold som kan lede til mer tydelige pedagogiske praksisendringer i inkluderende retning. Sentrale faktorer som påpekes er blant annet ledelse og organisering. For det siste – organisering – påpekes det at den sektorielle ansvarsdelingen mellom de som har det tekniske ansvaret for lydutjevningsanleggene og de som har pedagogisk ansvar for bruken av disse ikke overlapper hverandre helt. Her anbefaler rapporten at det kan samarbeides mer målrettet for å forløse potensialet i teknologien til beste for elever og et tilgjengelig læringsmiljø for alle.
49 s., utgitt av NTNU Samfunnsforskning i 2022.