Avhandlingen bygger på en kvalitativ studie, delt inn i tre delstudier som omhandler familievernets oppfølging av foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn. Seks foreldre og syv terapeuter med erfaring fra familievernets oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse, har blitt intervjuet individuelt og to ganger i separate fokusgrupper. Første delstudie bygget på foreldrenes erfaringer, mens andre delstudie var basert på terapeutenes erfaringer. En medforskergruppe bestående av to foreldre, to terapeuter fra familievernet, to saksbehandlere fra barnevernet og to forskere (i tillegg til meg) har bistått i analysen av det empiriske materialet, og erfaringene fra møtene i medforskergruppen ligger til grunn for avhandlingens tredje delstudie. Den overordnede problemstillingen er: Hvordan kan vi forstå samarbeidet mellom foreldre, familievernet og barnevernet i oppfølgingen av foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn? Samlet sett viste avhandlingen at det var et krevende samarbeid mellom foreldre og barnevernet som kunne forklares som at foreldrene ikke forstod hvorfor barna var tatt fra dem, og at de derfor fulgte instrukser fra barnevernet som de ikke forstod. Familievernet og barnevernet har ulikt mandat, der barnevernet har beslutningsmyndighet, og dermed et mer evaluerende fokus overfor foreldrene enn familievernet. Dette medfører at familievernet hadde mulighet til å innta en annen, og mindre kontrollerende posisjon overfor foreldrene. Samtidig var foreldrene avhengig av en instans som kunne fatte beslutninger (barnevernet). Dette viste hvor viktig begge de to instansene var i en oppfølging av foreldrene, og betydningen av samarbeid de to tjenestene imellom. Medforskning bidro i denne avhandlingen med å løfte frem ulike perspektiver, som er viktig innenfor felt med maktskjevhet og store interessemotsetninger.
120 s., utgitt av VID vitenskapelige høgskole i 2020.