Ellingsen, Dag og Kjelsaas, Iselin | Bruvoll, Annegrete | Guldvik, Maria Køber | Høiseth-Gilje, Kaja | Backe-Hansen, Elisabeth
Denne rapporten er en del av prosjektet «Best egnede tiltak når barn skal bo utenfor foreldrehjemmet», på oppdrag for Bufdir. I Backe-Hansen m.fl. (2019) omhandles oppfølging av fosterbarn og fosterhjem, mens vi i en senere studie skal vurdere modeller for å finne best egnede barnevernstiltak. Denne delen omhandler uønsket oppsplitting av søskenflokker og ulike utfordringer og muligheter ved å plassere søsken sammen. Hovedregelen både fra litteraturen og fra Bufdirs anbefalinger er at søsken bør plasseres sammen, dersom ikke særlige grunner taler imot det. Dette understrekes også i fosterhjemsmeldingen. Søskenplassering er ikke påkrevd fra lovens side, men kommunene skal legge til rette for samvær, og det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Hensynet til barnets beste er nedfelt både i Barnekonvensjonen Art. 3.1 og i barnevernloven § 4-1. Hva som er barnets beste må igjen hvile på en individuell og konkret vurdering. Ifølge Bufdirs faglige anbefalinger må barnevernstjenesten vurdere kvaliteten på søskenrelasjonen for å kunne avgjøre om de mener det er til det enkelte barns beste å bo sammen med sine/sitt søsken. Dersom søsken ikke bor sammen, må det legges til rette for at de kan ha samvær og opprettholde kontakten, dersom ikke særlige grunner taler imot det. Søskenplasseringer vil i de fleste tilfeller være bra for barnet, og legge til rette for trygghet og stabilitet, og mange fosterbarn er opptatt av å ha mer kontakt med søsken. I dette prosjektet har vi gjort omfattende litteratursøk for å belyse norske og internasjonale erfaringer fra samplassering og deling av søskenflokker. Denne litteraturgjennomgangen, som viser erfaringer fra forskjellige land og over tid, gir et sjeldent entydig bilde av at hovedregelen er at søsken bør søkes plassert sammen, men med de forbehold som er nevnt over.
48 s., utgitt av Menon Economics AS i 2019.