Utgangspunktet for en fosterhjemsplassering er at barnet har rett til samvær med sine biologiske foreldrene, og at barnet bør ha kontakt med slektninger, samt tidligere hjemmemiljø. Barnets biologiske familie utgjør ofte en stor og viktig del av barnets liv. At barnet kan holde kontakten med slektninger kan blant annet gi kontinuitet i barnets situasjon og tilgang til identitet og opprinnelse. Det kan også gjøre plasseringen mer stabil. Det faktum at loven legger vekt på viktigheten av kontakt mellom barn som er plassert utenfor hjemmet og biologiske foreldre, er blant annet knyttet til prinsippet om at barnet skal gjenforenes med foreldrene når målet med plasseringen er nådd. Plasseringer skal ikke vare lenger enn nødvendig, og for at en gjenforening skal være mulig, er det viktig at barnet og de biologiske foreldrene har tett og regelmessig kontakt. For en del barn er gjenforening med bioloiske foreldre ikke forenlig med barnets beste, men fortsatt kontakt med foreldre kan likevel være viktig for barnet. Arbeidet med vurdering og tilrettelegging av samvær kan ikke standardiseres. Hvert barns og families situasjon er unik. En rekke faktorer må derfor analyseres og ses i sammenheng, slik at samværet kan gjennomføres på best mulig måte basert på det enkelte barns behov. Samværet er primært for barnets del, og det er derfor barnets behov som må være avgjørende. Å finne ut hvordan barnet ønsker å ha kontakt med foreldre og andre nærstående, og å involvere barnet i selve planleggingen av samværet skaper bedre forutsettninger, både for å kunne vurdere og for å ta beslutninger basert på barnets behov. For å gjøre samvær, samt barnets situasjon enklere, er det av stor betydning at sosialtjenesten (barnevernet) gir støtte til barn, foreldre og fosterhjemmet. En inkluderende holdning til foreldrene kan lette samarbeidet, noe som igjen kan gjøre det lettere for barnet å godta plasseringen. Godt samarbeid skaper en mulighet for kontinuitet og kan gi en følelse av trygghet og tilhørighet til barnet. Fosterhjemmet har en nøkkelposisjon både når det gjelder å gi barnet støtte i kontakt med familien og få til en velfungerende samværsordning. Sosialtjenesten må derfor gi fosterhjemmet kontinuerlig støtte og mulighet for en åpen dialog. Når barnet utvikler seg og blir eldre må samværet tilpasses og planleggingen endres. Denne kunnskapsstøtten fremhever viktige faktorer som må vurderes, som en samlet vurdering, skriftlig planlegging og beslutninger knyttet til samvær. I tillegg beslyser den viktigheten av å gi støtte til barn, foreldre og fosterhjem. Kunnskapsstøtten fremhever også oppfølging av samvær, samt samvær etter en flytting. Kunnskapsstøtten er basert på lovverket på området, og er bygger på kunnskap fra forskning og praksis. Oppdatert mars 2020.
103 s., utgitt av Socialstyrelsen i 2020.