På oppdrag av Justis- og beredskapsdepartementet har NOVA ved OsloMet – storbyuniversitetet, gjennomført en evaluering av praktiseringen av straffeprosesslovens bestemmelse om besøksforbud (§ 222a) i saker om vold i nære relasjoner. Formålet med innføringen av bestemmelsen er å beskytte særlig ofre for vold i nære relasjoner mot vold, trusler og trakassering. Et besøksforbud kan innebære at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg et bestemt sted, eller at vedkommende forbys å kontakte en eller flere personer. Ved nedleggelse av besøksforbud er det dermed den potensielle utøveren som skal få innskrenket sin bevegelsesfrihet. Dette i motsetning til andre tiltak for å forhindre vold i nære relasjoner der fornærmede bærer byrden, som ved bruk av voldsalarm eller sperret adresse. Et overordnet spørsmål i denne evalueringen er i hvilken grad besøksforbud er et effektivt virkemiddel for å beskytte utsatte for vold i nære relasjoner. For å belyse dette undersøker vi flere spørsmål: For det første spørsmål knyttet til praktisering av ordningen. Hva er ordningens anvendelsesområde? Praktiseres ordningen i tråd med lovgivers intensjoner? Et annet mål på ordningens effektivitet er hvordan bestemmelsen blir håndhevet, dvs. hva som skjer ved brudd på besøksforbud. Hva gjør politi- og påtalemyndighet ved brudd? I hvilken grad tas det ut tiltale for brudd, og hvordan pådømmes brudd i domstolene? Hvis det er mangler ved praktiseringen og håndhevingen av bestemmelsen, hva kan være årsaken til disse manglene? Det finnes ikke et landsdekkende system hos politiet for registrering av antall ilagte besøksforbud, antall brudd på besøksforbud samt hvordan brudd håndheves. Evalueringen bygger derfor på i alt 31 intervjuer med straffesaksaktører samt representanter for et utvalg krisesentre. For ytterligere å belyse rettspraksis, har vi gjennomført en innholdsanalyse av til sammen 45 dommer om brudd på besøksforbud.
89 s., utgitt av NOVA i 2019.