Pejtersen, Jan Hyld og Jensen, Mai Tødsø | Hansen, Helle
Danske kommunene bruker i økende grad en spesiell tilbakemeldingsmetode (feedback-metode) for å forbedre samarbeidet mellom bruker og saksbehandler ved sosiale tiltak. Imidlertid hadde den såkalte Feedback-Informed Treatment (FIT) ingen effekt - hverken på brukernes trivsel eller andre effektmål - da Københavns Kommune brukte FIT i et boligsosialt tiltak. FIT har som mål å skape best mulig relasjon mellom bruker og behandler. Metoden ble opprinnelig utviklet for å evaluere og forbedre terapeutisk behandling, og går ut på at terapeuten bruker klientens tilbakemelding for å tilpasse terapien. Metoden har imidlertid blitt stadig mer vanlig i danske kommuner i forbindelse med sosiale tiltak. Tidligere studier har vist at FIT kan forhindre frafall innen terapeutisk behandling og kan bidra til å forbedre resultatet av behandlingen. Det var imidlertid også en rekke svakheter ved disse studiene. Ser man spesifikt på bruk av FIT ved boligsosiale tiltak, fantes det ingen forskning på dette. Det er derfor gitt støtte til å utprøve FIT i offentlig bostøttearbeid. Utprøvingsperioden gikk fra mai 2015 til september 2016 og omfattet bostøtte til utsatte voksne som trenger sosial hjelp for å kunne fortsette å bo i egen bolig. Relasjonen mellom saksbehandler og bruker er et bærende element i tiltak med bostøtte, og hypotesen var at FIT kunne bidra til å forbedre relasjonen. Slik kunne også tiltaket med bostøtte forbedres, så mottakerne i større grad kunne fortsette å bo i egen bolig. Den danske Socialforvaltningen har vært ansvarlig for å implementere FIT, mens VIVE har vært ansvarlig for å effektevalueringen. VIVE har gjennomført en systematisk gjennomgang av internasjonal forskning på FIT, og ikke funnet noen effekt av FIT på de valgte effektmålene i løpet av utprøvingsperioden. FIT hadde ingen effekt på brukernes trivsel, helse, livskvalitet eller sosiale relasjoner, og FIT hadde heller ingen effekt på om målet med bostøtte ble nådd. Vi undersøkte også om FIT kunne redusere frafall, og om FIT påvirket hvor lenge det var behov for tiltaket, men heller ikke her var det noen effekt. I tillegg undersøkte vi om FIT hadde innflytelse på om brukeren mottok varsel om utkastelse, eller om FIT bidro til å endre arbeidsmarkedsstatus i forsøksperioden. Heller ikke for disse effektmålene fant vi noen effekt. I den systematiske gjennomgangen fant vi ingen effekt av FIT på brukernes trivsel, men vi fant en liten effekt av FIT på frafall fra den terapeutiske behandlingen i de inkluderte studiene. Dermed viste meta-analysen at brukere som fikk FIT deltok i flere økter enn brukere som ikke gjorde det. Effektstudien ble utført som en randomisert, kontrollert studie (RCT), hvor de som skulle få FIT og de som skulle være kontrollgruppe ble valgt ved loddtrekning. Totalt har 80 saksbehandlere deltatt i forsøket. 42 av dem brukte FIT, mens 38 var i kontrollgruppen. De 80 ansatte lagde boligsosiale tiltak for totalt 1020 brukere i forsøksperioden. Vi har brukt analyser basert på "’intention to treat" for alle utfallsmål - bortsett fra spørsmålene om trivsel, livskvalitet og helse, da disse målene var avhengige av at spørreskjemaet ble besvart. Analysene av brukernes trivsel og livskvalitet er basert på de 455 brukere som hadde besvart spørreskjemaet både i forsøkets begynnelse og ved avslutning. I de statistiske analysene har vi tatt hensyn til den organisatoriske strukturen i det eksperimentelle designet ved hjelp av flernivåanalyser. Den systematiske gjennomgangen identifiserte 11 RCT-er som hadde undersøkt effekten av FIT. Basert på de 11 studiene har vi gjennomført meta-analyser av effektmål på brukernes trivsel og antall økter de deltok i.
114 s., utgitt av VIVE i 2018.