Lidén, Hilde og Trætteberg, Håkon Solbu | Ulvik, Oddbjørg Skjær
Denne rapporten handler om kommunale botiltak. Dagens barnevernlov gir ikke regler om godkjenning, kvalitet og tilsyn med kommunale botiltak for barn og unge, slik det gis for fosterhjem og institusjon. Dette gjør at det er mindre mulighet til innsyn i og kontroll med tiltaket. De vanligste botiltakene for barn og unge er hybel med oppfølging og bofellesskap. Tallet på barn som er plassert i et botiltak, er voksende, både i absolutte tall og som andel av barn plassert utenfor hjemmet. I 2005 utgjorde denne gruppen kun 5,5 prosent av barna med bosted utenfor hjemmet. I 2016 var om lag 18 prosent (2 837 barn) av alle barn med bosted utenfor hjemmet plassert i ulike typer botiltak finansiert av kommunene. Vi deler gruppen som benytter kommunale botiltak, i tre. Den ene er barn under 18 år med botiltak som frivillig hjelpetiltak under barnevernloven. Den andre er unge mellom 18 og 23 år som tidligere har hatt tiltak etter barnevernloven, og som har botiltak som del av sitt ettervern. Den siste gruppen er unge flyktninger som er kommet til landet som enslige mindreårige, og som bosettes i en kommune. Datamaterialet som ligger til grunn for undersøkelsen, består av svarene fra en elektronisk undersøkelse utsendt til landets barneverntjenester, intervjuer med beboere og ansatte og intervjuer med fagpersoner på feltet. Studien viser at bruk av botiltak er utbredt i både små og store kommuner. Det er imidlertid en bekymring at bare en femdel av lederne av barneverntjenestene sier seg helt enig i at de unge som benytter botiltak, får god nok oppfølging. Rapportens hovedkonklusjoner handler for det første om likebehandling. Mangel på minstekrav skaper store forskjeller i botiltak mellom kommunene. Vi finner også vesentlige forskjeller mellom unge flyktninger og andre ungdommer. Med dagens praksis er det opp til kommunene å bestemme hva slags regelverk de vil følge for unge flyktninger. Dette fører til at botiltak for unge flyktninger i en del kommuner ikke hjemles i barnevernloven, med de bestemmelsene som følger av dette, blant annet medvirkning. Det åpner også for at kommuner kan begrunne sine bosettingstiltak for unge flyktninger politisk og ikke faglig, noe som bidrar til forskjellsbehandling. Videre finner vi at bemanning er den helt sentrale kvalitetsfaktoren. Det må være et uomtvistelig krav om at det er nok ressurser til at hver beboer har minst én voksenperson som denne kan utvikle et fortrolig og tillitsfylt forhold til, og som denne opplever vil ham eller henne det beste. Botiltak krever dessuten bemanning med allsidig fagkompetanse. Et tredje sentralt tema er medvirkning. Vi finner at den medvirkningen som finner sted i den 8 løpende kontakten mellom ungdom og ansatte, er avgjørende, men like viktig for å sikre innflytelse over eget liv er formelle kanaler og arenaer for medvirkning. Avslutningsvis anbefaler vi at det innføres en tilsynsordning for kommunale botiltak.
151 s., utgitt av ISF i 2018.