Oppvekst i slekt er en praksisform som har lange tradisjoner i den private sfære. Slektsfosterhjem derimot, som kategori og tiltak i barnervernet er et realtivt nytt fenomen. I forskning har oppvekst i og blant slektninger primært blitt utforsket blant antropologer. Med institusjonaliseringen og kategoriseringen av slektsfosterhjem har fenomenet blitt aktuelt også innenfor barnevernrelatert forskning. Her har spørsmålene i stor grads rettet seg mot hvilke resultater slektsfosterhjem kan gi, hvilke utfall barn har, fordelene og bakdelene ved slektsfosterhjem også videre. Med andre ord, fenomenet har blitt studert mer som tiltak enn som familie. Hensikten med denne avhandlingen er å bringe familie tilbake inn i studiet av oppvekst i slekt, og med dette bringe fenomenet tiltbake ut i samfunnet. I den anledning argumenterer jeg for "oppvekst i slekt" som en alternativ konstruksjon. Hensikten med avhandlingen er å vise hva slags kunnskap konstruksjonen kan gi og hvorfor den er viktig for studiet av slektsfosterhjem som fenomen. Spørsmålene diskuteres på bakgrunn av de teoretiske perspektivene som konstruksjonen åpner opp for, samt to empiriske studier. Det empiriske materialet baserer seg hovedsakelig på kvalitative intervju med unge voksne (19-29 år) som har vokst opp i forsterhjem i egen slekt.
137 s., utgitt av UiT Norges arktiske universitet i 2018.