Det har vært en langvarig og kontinuerlig kamp for advokater og frivillige organisasjoner som jobber med norsk innvandringspolitikk å kunne gi asylsøkere som forfølges på grunn av sin seksuelle orientering sikker og god juridisk beskyttelse i henhold til flyktningloven. Til tross for at det er et allment akseptert grunnlag å gi asyl til personer som forfølges på grunn av sin seksuelle orientering i flere land, skaper denne inkluderingen av seksuelle minoriteter under Flyktningkonvensjonen spesielle utfordringer rundt tolkningen og anvendelsen av asylloven når det kommer til seksuelt orienteringsbaserte søknader om asyl. Problemstillingen danner også spørsmål om hvordan seksuelle identiteter og betydninger er konstruert i sammenheng med global seksuell politikk og diskursen om flyktninger. Denne avhandlingen handler om skeive asylsøkere i Norge, nærere definert som personer som søker beskyttelse på grunn av sin seksuelle orientering, og utfordringene dette gir i norsk politikk og praksis for innvandring. Årsaken til at jeg refererer til ulike politiske og praktiske spørsmål som oppstår når skeive personer søker asyl som «skeive utfordringer», skyldes ikke bare at søkeren er skeiv. Det er også et forsøk på å understreke vanskeligheten, om ikke umuligheten, med å gjengi grunnlaget skeive asylsøkere søker beskyttelse for, som ekte. De tre artikler i denne avhandlingen undersøker hvordan norske innvandringsmyndigheter forstår hva seksuell orientering blant asylsøkere går ut på, og hvordan de vurderer risikoen for forfølgelse, som jo avgjør om søkeren har rett til asyl. I den sammenhengen drøfter artiklene de ulike byråkratiske og praktiske aspektene ved søknader om asyl fra skeive søkere i Norge. De gjør også rede for betydningen disse sakene har for teoretiske diskusjoner om kultur- og seksualitetspolitikk i Norge. Den første artikkelen undersøker hvordan norske myndigheter vurderer troverdigheten til skeive asylsøkere. Det empiriske materialet til denne artikkelen er basert på seks semi-strukturerte intervju med saksbehandlere som jobber med asylsøknader i Utlendingsdirektoratet. Den andre artikkelen analyserer saken som handler om en iransk asylsøker som gjorde bestemte estetiske og kulturelle tilpasninger i sitt hverdagsliv for å øke sjansen for å få asyl. Den tredje artikkelen undersøker hvordan skeive asylsøkere ’oversetter’ sin seksualitet til å bli forståelig i en norsk asylpolitisk kontekst. Her bygger det empiriske analysematerialet på 10 semi-strukturerte intervju utført i Trondheim og Oslo. Om man leser disse tre artiklene samlet er det mulig å se hvordan lover og forskrifter innen norsk asylpolitikk påvirkes av både en nasjonal og global kulturpolitikk om innvandring og seksualitet. Å søke løsninger på skeive utfordringer ved utelukkende å fokusere på norske myndigheters asylpraksis, vil gi begrenset innsikt. Det vil i stedet være fruktbart å rette oppmerksomheten mot hvordan diskurser om det å være en fortjenende og verdig asylsøker, om sunn seksualitet og om gode borgere reproduseres og sirkuleres. Det vil gi oss mer nyttig og omfattende kunnskap om aspektene av maktubalanse som påvirker utfallet av asylevalueringer.
122 s., utgitt av NTNU i 2017.