Berg, Berit og Haugen, Gry Mette D.
Høsten 2016 tok SOS-barnebyer kontakt med NTNU Samfunnsforskning med forespørsel om å evaluere etableringen av familiehjem som bo- og omsorgsløsning for enslige mindreårige flyktninger. Vårt fagmiljø har hatt enslige mindreårige flyktninger som et sentralt forskningsfelt i mange år og har sett behovet for en stor tiltaksvifte når det gjelder bo- og omsorgstiltak. Familiehjemsmodellen representerer et supplement til eksisterende modeller i arbeidet med enslige mindreårige. Det gjør den særlig interessant å evaluere. Modellen bygger på SOS-barnebyers mer enn 65 år lange erfaring med barnebyer og familiehjem i både Norge og utlandet. Samtidig har modellen også klare røtter i bo- og omsorgsløsninger som vi kjenner igjen fra flyktningarbeid i Norge på 1980- og 1990-tallet. Familiehjemsmodellen kan derfor sees som både en nyskaping og en videreutvikling av modeller som vi kjenner igjen fra tidligere. Arbeidet med familiehjem er organisert som et prosjekt, under navnet Våre nye barn. Bakgrunnen for prosjektet var de store ankomstene av enslige mindreårige høsten 2015. Dette året kom det 5297 enslige mindreårige, noe som er mer enn dobbelt så mange som noe år tidligere. I første omgang utfordret dette kapasiteten i mottaksfasen. I neste omgang stilte dette kommunene overfor et økt behov for bo- og omsorgstiltak for de som skulle bosettes. Bofellesskap har lenge vært den mest brukte boløsningen for enslige mindreårige flyktninger, men når gruppa ble større og mer sammensatt både med hensyn til bakgrunn, kjønn og alder, økte også behovet for å utvikle et mer flerspektret tilbud. Tallene fra 2015 viste dessuten at det kom flere yngre, og det kom flere søsken. I denne situasjonen ønsket SOS-barnebyer å utvikle en modell som bygde på erfaringer med å drive omsorgstiltak for barn i både Norge og andre europeiske land. Våre nye barn ble i første omgang etablert som et samarbeidsprosjekt mellom SOS-barnebyer, Asker kommune og Husbanken. Familiehjemsmodellen handler om å skape et hjem. Enslige mindreårige er en sammensatt gruppe med ulike behov, men de har til felles at de mangler nære omsorgspersoner i Norge. Hvordan dette omsorgsbehovet best skal ivaretas, er avhengig av mange ulike forhold – både behovene til det enkelte barnet og det tilbudet kommunen er i stand til å gi. Løsningen blir ofte at «man tar det man har», og i flertallet av kommunene blir det gjerne tilbud om å bo i et bofellesskap. Det kan passe godt for mange, men særlig for de yngste barna har det vært et behov for å utvikle tiltak som ligner mer på et hjem. Det samme gjelder søsken som kommer sammen. For dem vil det være unaturlig å skille lag når de bosettes i en kommune. Samtidig kan det være vanskelig å få til praktiske løsninger der søsken kan bo sammen som familie. Her kan familiehjemsmodellen være ett av svarene på disse behovene.
36 s., utgitt av NTNU Samfunnsforskning i 2018.