Sosiologen Tone Kummen har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skrevet om familievernets historie fra 1900 til 2015. Familievernet i Norge har sin bakgrunn i to ulike tradisjoner med ulikt idégrunnlag. Den ene tradisjonen etablerte seg som kirkens familierådgivning, den andre som det offentlige familievernet. I januar 1958 åpnet Norsk Menighetsinstitutt det første kirkelige familierådgivningskontoret i Oslo, og utover 1960-tallet bidro landets bispedømmeråd til at en rekke nye kontorer ble etablert. Et viktig formål med familierådgivningen var å styrke familie, ekteskap og ensliges stilling i overensstemmelse med kristne verdier. Parallelt ble det offentlige familievernet etablert. De to første offentlige kontorene kom i 1959 og 1960, som et prøveprosjekt over tre år. Initiativtakeren var helsedirektør Karl Evang, som var opptatt av å bedre vilkårene for vanskeligstilte familier gjennom mødrehygiene og seksuell opplysning for fødselskontroll. De to ulike opphavene til familievernet har medført en delt eierstruktur mellom kirkelige og offentlige kontorer, som vedvarer den dag i dag. Familievernet kan ikke spores tilbake til én sentral person eller én bestemt bevegelse, men er et resultat av impulser fra flere hold. Da tjenesten startet, hadde mødrehygiene og seksuell opplysning en viktig helsepolitisk dimensjon, som bidro til økt fokus på familielivet. Opplysningsvirksomhet var en felles motivasjon for det kirkelige og offentlige initiativet, men innholdet i det de ønsket å formidle, var ulikt. Familien hadde gjennomgått store endringer, og mange så med bekymring på det de oppfattet som tendenser til oppløsning av familien. Problemer mellom mennesker og vanskelige familierelasjoner var ikke et nytt fenomen som oppsto på 1950-tallet. Det nye var hvordan man forholdt seg til problemene. Mentalhygienebevegelsen, som sto sterkt på denne tiden, var opptatt av miljøets betydning for menneskets sosiale og psykologiske utvikling. Tanker om å forebygge gjennom behandling var i vinden, og det var ønskelig fra flere hold å møte disse utfordringene med rådgivnings- og behandlingsvirksomhet. Dette var noen av de forholdene som dannet et klima for opprettelsen av familievernkontorer. Familievernet har fulgt de store endringene i familiemønstre og befolkningssammensetning siden det startet opp for over 50 år siden. Familien er uløselig knyttet til samfunnet og omvendt. Det påpekes i fortalen til FNs barnekonvensjon at familien er den grunnleggende enhet i samfunnet og den naturlige ramme for alle sine medlemmers trivsel. Familien befinner seg i skjæringspunktet mellom individ og samfunn, og familiens rolle har vært gjenstand for utallige samfunnsanalysen Vi kan tenke oss at også familievernet befinner seg i brytningsfeltet mellom familiens medlemmer og samfunnet. Familievernet har fått impulser gjennom strukturelle føringer som politisk organisering, lover og regler, og fra individene gjennom den enkeltes behov, forståelse av familien og handlingsmønstre. Familievemets historie kan dermed knyttes både til samfunnsstrukturene og til familiemedlemmene. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten driver ved utgangen av 2015 46 familievernkontorer i Norge. Nær fire av ti kontorer er kirkelige.
76 s., utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2016.