Den norske velferdsstaten omfatter en rekke støtteordninger til familier med barn under 18 år, men de fleste av disse er blitt redusert siden slutten av 1990-årene. Er dette er en viktig grunn til at barnefattigdommen øker så sterkt som den gjør? Har vi rett og slett en mindre barnevennlig velferdsstat nå enn det som var tilfelle for bare 15–20 år siden? Norge har lange tradisjoner for en aktiv politikk rettet mot familier med barn, som barnetrygden, stønader til enslige forsørgere, svangerskapspermisjon, et bredt barnehagetilbud, og kontantstøtten. Denne familierettede politikken er grunnet i et tankesett om at det lønner seg for samfunnet å investere i barn og barnefamiliene. Innsatsen har i senere tid dreid seg mot å investere i tjenester som barnehage, fremfor økonomiske ytelser. Dette har vært offisiell politikk siden regjeringsskiftet i 2013. Likevel er endringene i de økonomiske stønadene i beste fall en delforklaring på hvorfor barnefattigdommen øker så sterkt. Av de økonomiske stønadene har reduseringen i barnetrygden hatt mest betydning. Når man dreier investeringspolitikken mot tjenester, sikrer man i større grad at ressursene kommer barna til gode. Samtidig mister barnefamiliene noe av styrings- og valgmulighetene for barna sine. Med investering i tjenester er det ikke umulig at barnefattigdommen (målt etter inntekt) kan øke, samtidig som levekårene til barna forbedres. Vi mangler kunnskap om hvordan tjenester påvirker livskvaliteten og handlingsrommet til familier med lav inntekt.
s. 184-201, utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2017.