Norge og de andre nordiske landene er, sammenlignet med andre land, svært gode steder å vokse opp for barn og unge. Andelen barn som vokser opp i risiko for fattigdom er betraktelig lavere i Norge enn i resten av Europa, og Norge skårer godt på de fleste relevante indikatorer. Den norske modellen har med andre ord fungert svært godt i et oppvekstperspektiv. Kombinasjonen av en godt styrt fordelingspolitikk og en god sosial investeringspolitikk har vært sentrale faktorer. Svangerskapsordninger, et utdanningssystem med fokus på likhet og en inkluderende arbeidsmarkedspolitikk er viktige eksempler på dette. Norge utmerker seg samtidig ikke positivt på alle områder. Det er for eksempel godt kjent at andelen barn i lavinntektsfamilier øker. Norge gjør det gjennomgående middels bra i PISA-undersøkelsene, og vi har utfordringer når det gjelder ulike helseindikatorer. Den kanskje viktigste forklaringen på at en del oppvekstproblemer vedvarer og er vanskelige å løse, er at problemene er sammensatte. Mange barn opplever ikke bare ett problem, de opplever flere samtidig. En annen forklaring finner vi paradoksalt nok i den norske modellens suksess. Med en høy lavinntektsgrense, som er et resultat av høy arbeidsintensitet i gjennomsnittsfamilien, sliter familier med lav arbeidsintensitet med å få inntekt over lavinntektsgrensen. Samtidig har den norske modellen vist seg bedre rustet enn andre samfunnsmodeller til å redusere en del oppvekstproblemer. Lavinntekt og utenforskap er mindre utbredt i Norge enn i de fleste andre land. Dette kan ikke forklares ved ett virkemiddel eller innsatsen på ett politikkområde alene. Men for å være godt rustet også i fremtiden må modellen hele tiden vedlikeholdes og fornyes. Vi kan ikke overse at ulikhetene øker også i Norge og at modellen ikke skaper trygghet for alle.
s. 110- 123, utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2017.