Fedrene formidler opplevelser av å ikke bli hørt i forhold til sine meninger om hva som er best for barnet, og at de blir møtt med det de omtaler som gammeldagse holdninger om at det er mødre som er den viktigste omsorgspersonen. Fokusgruppeintervjuene viser at det er mange argumenter for å ikke involvere og tilrettelegge for fars kontakt med barnet når barnet bor hos mor. I tilfeller hvor far uttrykker bekymring for mors omsorgsevne, opplever imidlertid flere fedre at bekymringene ikke blir tatt på alvor, men at det derimot blir brukt ressurser for å tilrettelegge for relasjonen mellom mor og barn. I intervju med barnevernsarbeidere blir det formidlet en kjønnsessensialistisk forståelse av foreldreskap, hvor mødre og fedre blir tilskrevet ulike medfødte egenskaper, eller mangel på egenskaper, som har betydning for deres omsorgsevne. En slik forståelse fører til ulik posisjonering av mødre og fedre, og til at det rettes ulike forventninger til dem. En dominerende forståelse blant barnevernsarbeiderne ser også ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturliggjort enn far-barnrelasjonen. Relasjonen mellom far og barn ser ikke ut til å bli tillagt samme verdi og betydning, og fører i noen tilfeller til at far blir satt på sidelinjen i arbeidet med familien.
221 s., utgitt av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i 2015.