Reedtz, Charlotte og Martinussen, Monica
I Norge satses det på dokumentert virksomme tiltak for barn og unge. Det krever gode screeningmetoder både for å identifisere barn med atferdsvansker og for å evaluere effekten av tiltakene. I ICD-10 defineres atferdsforstyrrelser som «gjentagende og vedvarende mønster av asosial, aggressiv eller utfordrende atferd. Når slik atferd er på sitt mest ekstreme, foreligger det klare brudd på sosiale forventninger i forhold til alderen, og er derfor mer alvorlig enn vanlige barnestreker eller ungdommelig opprørstrang». Man må i diagnostiske vurderinger ta hensyn til barnets utviklingsnivå, og diagnosen anbefales ikke brukt dersom vanskene ikke har vedvart i minst seks måneder. Sosioemosjonelle vansker og atferdsvansker er relativt vanlige hos små barn. Nylige studier i USA viser at alvorlige atferdsvansker har en livstidsforekomst på omkring 10 %, og resultater fra en nylig britisk studie indikerer at 15 % av femåringer har opposisjonelle atferdsproblemer. Forekomsten av atferdsvansker hos barn mellom 4 og 12 år i Norge er omtrent 2–3 %, og omtrent den samme i Sverige. Den store satsingen på dokumentert virksomme behandlingstiltak og forebyggende tiltak for barn og unge i Norge krever gode screeningmetoder for å identifisere atferdsvanskelige barn, samt for å evaluere effekter av tiltak. Eyberg Child Behavior Inventory (ECBI) ble utviklet på slutten av 70-tallet og var tenkt som et screeningverktøy for å avdekke atferdsproblemer
s.156-158, utgitt av Norsk Psykologforening i 2012.