Lesbisk identitet er en navigering mellom heteroseksualitet og homoseksualitet, mellom normalitet og avvik, mellom femininitet og maskulinitet, hvor man henter, bruker og spiller på ulike komponenter som inngår i disse diskursene og setter de sammen på sin egen individuelle måte. Repetisjonene av denne sammensetningen vil danne grunnlag for en bestemt måte å oppfatte seg selv i verden og hvordan man blir oppfattet. Hvordan lesbisk identitet forhandles i dag, settes i denne avhandlingen i lys av de historiske psykologiske diskursene om kvinner som begjærer andre kvinner seksuelt. Det empiriske materiale består av terapinotater fra 10 kvinner, et oppfølgingsintervju med de samme 10 kvinnene 2 – 4 år etter terapien er avsluttet, og et fokusgruppeintervju med 3 yngre kvinner som ikke har gått i terapi. Kvinnene som har gått i terapi hos meg, er mellom 24 – og 52 år, kvinnene i fokusgruppa er 22-23 år. Det teoretiske perspektivet i avhandlingen bygger på flere psykologiske perspektiver som viser hvordan diskursen om lesbisk identitet har vekslet fra den triste og tragisk lesbiske skjebnen til den sterke kvinnen som gjør en humanitær og sosialpolitisk pionerinnsats. Dikotomien er en del av en kulturell diskurs og kan forståes som en hovedfortelling (storyline) om lesbiske. Posisjonen er gitt av en dominerende heteronormativ naturalisering av kjønn, identitet og seksualitet
Utgitt av Universitetet i Oslo i 2009.