Myhre, Mia C. og Lindboe, A | Dyb, Grete
Formålet med studien var å kartlegge utredning for mulig fysisk barnemishandling ved norske barneavdelinger. Typen av saker, utredningspraksis og prosedyrer, resultat av utredningene samt henvisningsrutinene til og fra barneavdelingene ble undersøkt. Det ble gjennomført en prospektiv observasjonsstudie der alle barneavdelingene i Norge anonymt rapporterte de tilfellene som ble utredet for mulig fysisk barnemishandling gjennom et år. Det ble registrert 70 saker. Sakene omhandlet barn i alderen 0 til 14 år. Halvparten av barna var under 12 måneder. Det forelå mistanke om mishandling før barnet ble henvist til sykehuset for 28 barn, mens for 42 barn oppsto mistanken som følge av den aktuelle skaden eller sykdommen barnet kom til behandling for. Av disse ble 23 meldt til barnevernet og 12 ble meldt til politiet. Den vanligste årsaken til at det ble startet utredning for fysisk barnemishandling, var mistanke om påført hodeskade. Barneavdelingene utredet et bredt spekter av saker med mistanke om barnemishandling, og de var viktige arenaer for å avdekke alvorlige tilfeller av barnemishandling. Vi anslår omfanget av saker hvor barnelege utreder tilfeller der det er mistanke om fysisk barnemishandling, til i underkant av 100 saker i året. Den medisinske utredningen var viktig for å sikre barnets og familiens rettigheter. I de fleste tilfellene ga imidlertid ikke medisinske undersøkelser klare konklusjoner og annen utredning vil være nødvendig for å avgjøre om barna er utsatt for mishandling og i behov av beskyttelse. Selve den medisinske utredningen syntes i stor utstrekning å følge anbefalte retningslinjer mens prosessen som ledet til mistanke om mishandling og utredning, virket mer tilfeldig. Det er spesielt bekymringsfullt at det kom få henvisninger fra førstelinjetjenesten
31 s., utgitt av NKVTS i 2010.