Dybdahl, Ragnhild og Christie, Helen Johnsen | Eid, Jarle
Mange barn og unge som er asylsøkere eller flyktninger i Norge, har opplevd ekstreme påkjenninger og tap. Tradisjonelt er det foreldrene og storfamilien som beskytter og hjelper barna i slike situasjoner. Når barn blir flyktninger, mister de mye av sitt naturlige sosiale nettverk og får dermed reduserte muligheter til støtte og omsorg. Barn kommer ofte til Norge med bare en av foreldrene, og enda mer sårbare er de barna som kommer uten foreldre. På grunn av egne psykiske eller fysiske problemer, språk- og kulturforskjeller vil en del foreldre ha vanskeligheter med å dekke barnas behov for støtte og trygghet, ikke minst når ventetiden i asylmottak går over flere år eller familien har fått avslag på søknaden om å få bli i Norge
Utgitt av Norsk Psykologforening i 2006.