Denne rapporten belyser muligheter og begrensninger ved bruk av dialog i arbeidet med enkeltsaker og personer som er parter i konflikten, i betydningen indirekte eller direkte møter og samtaler med de involverte partene (foreldre, søsken, andre slektninger og de unge). En undersøkelse av bruken av dialog mellom parter i saker om æresrelatert vold bør etter vår mening plasseres i skjæringspunktet mellom to ulike kunnskaps- og praksisfelt: «Dialog- og meglingsfeltet» og «tvangsekteskapsfeltet». Dialog er etter manges mening noe annet enn megling. Vi tar derfor opp diskusjonen om bruken av disse begrepene, kritikken av både bruken av begrepene og praksisen og også hvor og hvordan dialog og megling praktiseres, med vekt på en konfliktrådssammenheng. Videre gjør vi rede for hvordan megling og dialog har blitt tematisert i det norske «tvangsekteskapsfeltet»
127 s., utgitt av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring i 2011.