Olsen, Torunn Skåltveit og Jentoft, Nina | Jensen, Hanne Cecilie
Vi hørte mange like historier på tvers av fylkene fra de unge uføre. Mange av de unge informantene beskriver hvordan en vanskelig oppvekst har farget resten av deres liv. Problemer i familien forflyttet seg til skolen. Konsentrasjons- og lærevansker, mobbing og etter hvert utagerende atferd og skulking i grunnskolen gikk igjen i historiene. Ikke alle kom i gang med videregående skole, og flertallet gjennomførte ikke. Etter hvert utvikler de sosiale og/eller psykiske problemer som kommer til uttrykk i tilpasningsproblemer, tidlig alkoholdebut, rus, angst, spiseforstyrrelser, selvskading og/eller suicidal at-ferd. Relativt mange har vært i berøring med både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. For mange topper det seg i slutten av tenårene/tidlig voksen alder, ofte med en lengre innleggelse ved psykiatrisk avdeling, hvoretter veien til en uføreytelse er relativ kort. Flertallet av informantene har pekt på at NAV ikke kan løse problemene med de unge uføre alene. Svært mye av løpet er kjørt før NAV kommer inn i bildet, og i mange saker har ikke NAV annet å gjøre enn å avslutte saken, det vil si å tilstå en uføreytelse. Våre data tyder på at skal man gå inn i unge uføreproblematikken, må man sette inn tiltak på et langt tidligere tidspunkt. En forsterket fokus på familien, barnehagene, skoleverket, PPT, skolehelsetjenesten og legene vil være nødvendig. I alle ledd må man få til en generell kompetanseheving slik at barn og ungdom blir sett og reagert på. Videre vil det kreve langsiktig tenking hvor forebygging, tidlig intervensjon og økt samhandling mellom aktørene, inkludert NAV, er viktige stikkord
284 s., utgitt av Universitetet i Agder og Agderforskning i 2009.