Møtet mellom norsk barnevern og familier med etnisk minoritetsbakgrunn har de senere årene skapt en opphetet mediedebatt, både nasjonalt og internasjonalt. I avhandlingen undersøker Fylkesnes hvordan familier med etnisk minoritetsbakgrunn oppfatter og erfarer møtet med barneverntjenesten. Ungdommer og foreldre med flyktningebakgrunn ble intervjuet. Et sentralt spørsmål avhandlingen stiller er hvordan etniske minoritetsfamilier kan sikres likeverdig deltakelse (brukermedvirkning). Foreldreinformantene fortalte at utbredt «frykt for barnevernet» gjør at mange familier vegrer seg for kontakt med barnevernet, men også med andre velferdstjenester som har plikt til å melde. «Frykten» viste seg å reflektere ulike krenkelser foreldre kan oppleve: å bli fratatt barna, å ikke bli lyttet til og bli diskriminert. Både ungdommer og foreldre formidlet at de måtte håndtere et komplekst sett av forventninger og organisatoriske hindringer. Barnevernets oppfatninger av hva som er «gode foreldre» og hvordan «en god barndom» ser ut, kunne være forskjellig fra familienes oppfatninger og referanserammer. Slike forskjeller kunne gjøre det vanskelig for både ungdommer og foreldre å formidle sine erfaringer, bli tatt på alvor og få innflytelse. Fylkesnes fant at dette kunne handle om familienes minoritetsbakgrunn, men også familienes økonomiske og sosiale situasjon. I tillegg spilte organisatoriske forhold inn, som for eksempel dialogen med saksbehandlere og saksbehandleres tilgjengelighet samt typen hjelpetiltak som ble tilbudt. (Kilde: UiB)
135 s., utgitt av Universitetet i Bergen i 2018.