Nabovarsel

Oddrun Skjølberg, rektor ved Grøtte barneskole i Orkdal.

Hvordan jobber dere med elever som bor på institusjon?

– På vår skole har vi tatt imot barn fra barnevernsinstitusjoner i over 20 år. Mange kan ha en trøblete skolehistorie fra før av, og vårt mål er å snu dette slik at de får med seg gode minner fra oss. Vi bruker mye tid på å forberede oss på å ta imot den enkelte eleven. Vi har et veldig godt samarbeid med skoleansvarlig på institusjonen der elevene bor, og holder tett kontakt med PP-tjenesten (Pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommune/fylkeskommune). På skolen har vi lyktes med å bygge en kultur og entusiasme blant ansatte for at dette skal vi få til. Vi får ikke til alt, men vi har gode folk som jobber med ungene.

Hvordan kan foreldre til andre elever bidra til at ungene fra institusjon har det bra?

– Ungene trenger å føle seg inkludert i klassefellesskapet, selv om de bare er her i en kort periode. Derfor er det viktig at foreldrene til de andre elevene gir sine egne unger lov til å dra på besøk til ungene som bor på institusjon, eller at de åpner opp for at ungene kan invitere dem hjem til seg selv. Unger på institusjon er vanlige unger som har havnet i en vanskelig livssituasjon. Vi trenger å pakke litt godt rundt dem, og gi dem litt ekstra oppfølging og omsorg.

Kjetil Ravlo, lensmann i Stjørdal.

Hvilken kontakt har politiet med institusjonene?

– Politiet i Stjørdal har regelmessige møter og god dialog med institusjonene i regionen. Vi har felles mål om å skape gode og trygge lokalsamfunn, og tenker forebygging i stort og smått. Institusjoner kan ha beboere med utfordringer, og de må vi av og til håndtere sammen. Noen ganger trenger institusjonen råd og støtte fra oss, mens det andre ganger er motsatt. Vi ønsker at det skal være siste utvei for dem å koble inn politiet, men det hender jo at det må til. Forholdene er heller ikke større enn at vi vet hvem som har tilhold på institusjonene.

Vi etablerer dialog om hvordan vi jobber sammen for å møte beboerne på en god og konstruktiv måte. Vi ser mennesker som trenger litt ulik form for oppfølging, støtte og grensesetting. Jeg mener det er viktig å ikke skjære alle over én kam – forskjellige mennesker har forskjellige behov.

Hvordan bør naboer forholde seg til institusjonene?

– I et samfunn må vi akseptere at det finnes mennesker med utfordringer. Vi må ha steder der de kan få den støtten og tryggheten de trenger for å komme seg på rett vei. Jeg tenker at naboer i utgangspunktet ikke har så veldig mye å bekymre seg for. Mitt inntrykk er at de enkelte konfliktene som oppstår, ikke er med naboene, men i andre sammenhenger. Jeg oppfordrer naboer til å være positive til mennesker fra institusjonen. Si gjerne hei når dere møtes.

Tove Guttelvik, nabo til barnevernsinstitusjon på Innherred.

Hvordan er det å være nabo til en institusjon?

– Det er ikke noe som plager meg, og jeg synes det er helt i orden at institusjonene ligger i vanlige nabolag. Så klart kan unger med problemer ha utfordringer, og i årenes løp har det vært politi innom der et par ganger. Men jeg vet at det er vanskelige livssituasjoner som gjør at det blir slik. Da det var snakk om plassering av institusjonen, var enkelte folk redde for at verdien på boligene deres skulle synke og at det ville bli slum og bråk. Jeg sa da at de var hjertelig velkommen hit. Selv er jeg mer bekymret over at det er så stille der, og jeg lurer på om ungdommene har et godt nok tilbud når det kommer til stimulering og aktivisering.

Hva må til for at naboskapet skal være godt?

– Jeg føler ikke at jeg har rett på informasjon om hva som skjer på institusjonen, men det kan jo være greit å vite om hverandre litt. Selv kan jeg føle på at jeg burde gjort mer for dem som bor der, og kanskje vært mer inkluderende. Jeg har pratet med et par av dem, og fått litt kontakt – det var hyggelig. Institusjonen er ikke til sjenanse for nabolaget i hele tatt, og jeg synes de er en fredelig nabo som vedlikeholder og steller tomta fint. Vi har vel blitt invitert på kaffe dit en gang eller to, og det synes jeg er koselig.

Roar Sivertsen, kontaktlærer ved Frei ungdomsskole i Kristiansund.

Hvordan jobber dere med elever som bor på institusjon?

– På Frei ungdomsskole har vi utviklet noe vi kaller for «Mellomrommet», som er et opplegg alle elever som bor på institusjon deltar på før de begynner på skolen. Med vår egen modell, hvor vi jobber med den enkelte elev i to uker før de møter i klasserommet, opplever vi at elevene har mye lettere for å møte opp på skolen. I «Mellomrommet» jobber vi med kartlegging på elevens premisser. Vi tillater at praten sporer av litt og snakker også om andre ting enn fag. I den tida vi har holdt på, har vi lært oss å være spontane. Mange av våre elever har en historie med skolevegring, og det er viktig å få ungene og ungdommene til å møte opp. Skolen er jo den viktigste arenaen vi mennesker har for å tilegne oss sosiale ferdigheter og tilpasse oss voksenlivet.

Hva tenker du at «vanlige» folk må vite om barn og ungdom på institusjon?

– De har ofte en tøff historie og forskjellige måter å uttrykke det på. Men de som har utagerende oppførsel, har ikke det fordi de ønsker å ha det – dette er smerteuttrykket deres. De utagerer fordi de har vondt inni seg, og vet ikke hvordan de skal uttrykke det de sliter med. Men elever som bor på institusjon og fosterhjem er samtidig like forskjellige som ungdom som bor hjemme hos mamma og pappa. Du må ha litt tålmodighet og forståelse.