Hodet over vannet

– Mitt budskap er at barn må ha det trygt for å virkelig kunne snakke fra hjertet, sier Nadia.

Den ungen kvinnen i 20-årene har selv bodd i fosterhjem og på en barnevernsinstitusjon i Midt-Norge. De siste årene har hun vært «proff» i «Forandringsfabrikken». Forandringsfabrikken er en stiftelse bestående av nåværende og tidligere barnevernsbarn. Nadia er en av 300 unge i Norge som gir råd til fagfolk, politikere og studenter ut fra egne erfaringer med barnevernet.

– Selv møtte jeg voksne som jeg følte ikke lyttet skikkelig til meg. Da kunne rullegardina mi gå ned, og jeg ble sint og utagerte på forskjellige måter. Endringen kom da jeg traff folk som virkelig lyttet. Det er så viktig. Hvis flere hadde opplevd det, tror jeg vi kunne ha unngått mange tiltak, sier Nadia.

- Barn må ha det trygt for å virkelig kunne snakke fra hjertet, sier Nadia.

Måtte selv vente på fosterhjem

Nadia var 12–13 år gammel første gang hun kom i kontakt med barnevernet. På full fart inn i ungdomstida ble hun flyttet til et beredskapshjem på grunn av omsorgssvikt i hjemmet. Planen var å flytte til et fosterhjem, men mangel på fosterfamilier gjorde at hun måtte vente en god stund på plassering. Nadia ble i stedet sendt mellom ulike steder.

– Ventingen og flyttingen gjorde at jeg følte på mye smerte og hadde det vondt. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok, og at ingen ville ha meg, sier hun i dag. Hun forteller at dette gjorde at hun slet med å stole på voksne. Hun opplevde at de skuffet henne gang på gang.

– Når du bare blir transportert videre, får du ikke følelsen av å ha noe hjem. Du føler at du ikke er viktig. Så når du endelig kommer til et fosterhjem, har du allerede mye smerte i deg og det kan gjøre at forholdet til fosterforeldrene blir problematisk. Derfor er det avgjørende at flere melder seg og blir fosterforeldre, slik at barn og ungdom slipper å vente så lenge, sier Nadia, og kommer med en direkte oppfordring:

– Hvis du har plass i hjertet ditt til et barn, så gi det en mulighet. Prøv iallfall et kurs – ikke tenk at du ikke er god nok.

I fosterhjemmet klarte hun med tiden å slappe av. Hun følte til slutt at det var hjemmet hennes. Samtidig opplevde hun at det var vanskelig å få hjelp med problemene hun hadde.

– Fosterfamilien hadde jo ikke kunnskap om det jeg sleit med. Jeg klarte heller ikke å stole nok på andre voksne til å få hjelp. Jeg sitter uansett igjen med mest gode erfaringer fra fosterhjemmet. Uten fosterhjemmet ville det vært veldig annerledes for meg i dag – jeg hadde ikke vært der jeg er nå. Jeg fikk også sett hvordan en familie skal være, og hva det vil si å være forelder, sier hun.

Proffene som forandrer verden

Hva skal til for at jeg åpner meg og forteller om vonde opplevelser? Hvordan blir skolegangen best mulig for meg når jeg bor på institusjon? Hvordan bør en ansatt i barnevernet forholde seg til meg om jeg er sint?

I 15 år har barn og ungdom i Forandringsfabrikken hjulpet barnevernet og andre offentlige myndigheter med å finne løsninger på utfordringer. Når mange av dem har gjort seg de samme erfaringene og sitter på like opplevelser, er dette verdifull kunnskap på lik linje med forskning. En egen metodikk er utviklet for å håndtere tilbakemeldingene og rådene.

Som en av proffene har Nadia stilt opp på møter, kurs og foredrag, samt bidratt i boka «Barnas barnevern» – et resultat av arbeidet i Forandringsfabrikken.

Foto: Adresseavisen

– Der ga jeg mine råd til hva som funker i barnevernet – og ikke. Det er veldig hyggelig å være med i Forandringsfabrikken, men i det siste har jeg vært mer solo, smiler Nadia som blant annet har vært i samtale med psykolog Peder Kjøs i flere offentlige arrangementer.

– Jeg bruker egne erfaringer til å snakke for de som ikke har kommet dit at de kan gjøre det ennå, sier hun.

«Bare folk det er noe galt med»

Som litt eldre tenåring fikk Nadia plass på en omsorgsinstitusjon – et ungdomshjem. Hun hadde selv sine fordommer til ungdomsinstitusjoner før hun flyttet inn.

– Jeg tenkte det var en plass hvor de bare stappet inn ungdommer som ikke hadde annen plass å være. Jeg mente også at det ikke gikk an å lage et hjem der, og at det var noe galt med ungdommene som bodde der. Jeg tenkte at det var noe galt med meg selv også.

Nadia fikk raskt et annet syn på ungdommene på institusjonen.

– Jeg ble selvfølgelig positivt overrasket over ungdommene – det var ikke noe galt med dem. Det hjalp meg mye å se det selv. Vi fikk en god tilhørighet til hverandre og ble vår egen familie. Noen har jeg fortsatt kontakt med i dag, forteller Nadia.

Hun opplevde at de ansatte forsøkte sitt beste for å gjøre institusjonen til et hjem.

– Mye var som et hjem, men når du ser voksne med nøklene hengende ut av lommen, og de må åpne dører med nøkler, så minte det meg om at dette ikke var et vanlig hjem. Jeg fikk alltid spørsmål om nøkkelknippene når jeg hadde venner på besøk, sier Nadia.

Det avgjørende for at Nadia skulle få det bedre med seg selv, var å føle at hun ble lyttet til. Hun forstår at ansatte på institusjoner hver dag må høre på mye prat fra barn og ungdom, men er opptatt av å understreke følgende:

– Det er en enorm forskjell på å høre på og virkelig lytte til. Hvis en voksen sitter på en stol med armene i kors og med notatblokk, så er det for meg ikke noen som vil lytte. Han eller hun vil bare skrive ned noe, og komme seg videre med dagen sin. Men hvis hun lener seg fram og ser inn i øynene mine, du ser at kroppsspråket henger med, og vedkommende snakker til deg med omsorgsfulle ord, føler jeg at jeg kan stole på den personen, sier Nadia.

Nadia mener det betyr mye for barn om ansatte følger opp spørsmål og ønsker. Hun reiser tilbake i tid igjen:

– Hvis jeg for eksempel har et ønske om å bytte skole, så betyr det mye om den ansatte sjekker det opp, selv om det uansett er umulig. Det handler ikke om at jeg aldri skal få nei, men at de gjør mer enn å bare si «sånn er det». Jeg satte også stor pris på en klem, en fin tekstmelding eller gratulasjon.

Nadia har lite til overs for advokatspråk i fortrolige samtaler – voksne som bruker vanskelige og fancy ord. Da har hun mer sansen for dem som prøver seg på ungdomssjargong. 

– «YOLO», «LOL» og «halla» syns jeg egentlig er veldig fint og positivt om noen bruker. Det gjør ting mer morsomt for ungdommene, og knytter folk tettere sammen. Det viktigste er at de ikke bruker vanskelige ord i møte med ungdom, og i rapporten som barna etter hvert vil se. Men de kan gjerne skrive dem i sine egne rapporter.

Den vanskelige tryggheten

Trygghet er noe Nadia stadig kommer tilbake til. Barn og unge må føle seg trygge hvis de skal kunne åpne opp, og komme seg videre.

– Uansett hvilken alder barn er i, så er det de som har mest kunnskap om sitt eget liv. Hvis vi kan gjøre det trygt å snakke, kan nok mange unødvendige tiltak unngås, mener Nadia.

Ingen mennesker er en øy, heller ikke ungdommen som bor på institusjon. Nadia husker hun var veldig glad da hun kom seg på turer ut av hjemmet. En ansatt med båt tok henne med ut på fisketurer. En annen tok henne med på ridetur. Disse turene var noe av det kjekkeste hun opplevde.

– Å bli «forskjellsbehandlet» og ha alenetid, hjalp veldig på tilhørigheten og hjemfølelsen. Det høres kanskje litt dumt ut, men alle aktiviteter må ikke være felles.

Hun har også noen tips til vanlige folk som vil være en god nabo til en institusjon i sitt nærområde.

– Jeg hadde blitt veldig glad om det kom folk eller frivillige som kunne tatt meg med på aktiviteter og opplevelser. Hvis du er glad i å klatre, ta en prat med de som jobber på institusjonen, og tilby deg å ta med noen ungdommer ut på klatring. Det betyr mye når voksne inviterer oss på aktiviteter uten at de får betalt for det.

Vil bli helsefagarbeider

I dag har Nadia flyttet ut fra institusjonen. Hun har samboer, og fullfører snart en utdanning som helsefagarbeider. Hennes egne erfaringer gjorde yrkesvalget enkelt for henne.

– Jeg har lyst til å hjelpe folk uten å få dem til å føle seg handikappet – og da på deres premisser. Jeg liker hjemmetjenesten, og tanken på å hjelpe folk i deres hjem.