Bak gardina

– Hotellfrokost!

Nattskiftet dekker rikelig på med frokost til ungdommene som bor på en av Bufetats barnevernsinstitusjoner i Midt-Norge.

En av de ansatte mener serveringen er nesten like god som på hotell. Så har velfylte frokostbord, vennlige smil og lun atmosfære vist seg å være akkurat det som må til for å få en ungdom opp om morgenen.

Men vi er ikke på et hotell. Vi befinner oss i en stor bolig midt i et nabolag. Fra utsida skal du se godt etter for å skjønne at dette er en barnevernsinstitusjon.

Gjør klart for en ny skoledag

De fleste barnevernsinstitusjoner i Norge er åpne omsorgsinstitusjoner der beboerne går inn og ut som de vil. Ungdommene går på vanlig skole om dagen og deltar på fritidsaktiviteter om kvelden.

– Rutinene og dagene hos oss er som hos folk flest. Det er frokost, skole, middag, lekser og fritidsaktiviteter, forteller institusjonsleder Einar.

Hver ungdom har sitt eget rom i boligen, innredet etter eget ønske. I tillegg disponerer institusjonen en hybel like ved, der en av ungdommene bor. Boligen har også fellesarealer som bad, vaskerom, tv-stuer og et aktivitetsrom med biljard og andre spill.

I morgentimene kommer ungdommene til frokosten etter hvert som de står opp.

En gutt som går på skole i en nabokommune har allerede rukket å dra. Han liker å ha god tid til reisen. Andre ungdommer har kortere skolevei. Noen sykler, mens andre kan ha avtalt å få skyss av en miljøterapeut.

På vei ut til en ny dag tar ungdommene med seg hilsenen på tavla i spiserommet, skrevet med kritt i forskjellige farger:

«Ha en fin dag».

– Ingen skal vokse opp på institusjon

I Bufetat Region Midt-Norge finner vi over 20 barnevernsinstitusjoner.

Institusjonene er i en kortere periode hjem for barn og ungdom i alderen 12–18 år. De fleste av dem har til felles at de har opplevd at omsorgen hjemme ikke var god nok.

I 2017 bodde om lag 150 personer på barnevernsinstitusjoner i Midt-Norge.

– Ingen ungdommer skal vokse opp på en institusjon. De skal helst ikke bo her mer enn i ett år, men det hender at noen blir her litt lenger, sier Einar.

Det er barnevernsloven og lokalt, kommunalt barnevern som avgjør om et barn skal tas ut fra hjemmet. Bufetat får da ansvaret med å finne et midlertidig hjem til barnet eller ungdommen.

Barn under 18 år kan flytte inn på en barnevernsinstitusjon som en «frivillig plassering». Da er foresatte, kommune og gjerne også barnet selv, enig om at institusjon er rett bosted for en stund. Men plasseringen kan også være et resultat av at kommunen har overtatt omsorgen for et barn.

– Alle som kommer hit, også barnas foreldre, kjenner nok litt på følelsen av å ha mistet styring over sitt eget liv, sier Einar.

Han mener det er viktig å finne stedet og hjemmet som passer barnet best.

– Både skole, fritidsinteresser og personlige behov er viktige å opprettholde. På vår ungdomsinstitusjon er vi opptatt av å fortelle hva vi kan gjøre for hver enkelt ungdom, og hvilke aktiviteter som finnes i området – de skal jo først og fremst gå på skole og ha en fritid her. Vi har folk som rir hest, spiller fotball eller deltar i kampsport på fritida. Ungdommene kan også få komme hit og se på rommene våre før de flytter hit, forteller han.

Sosionom, sjåfør og «tante» Iselin

Sosionom Iselin er en av cirka 20 ansatte. I førersetet på en liten varebil småprater hun med jenta hun skysser til skolen. Om morgenen handler det om å gi ungdommene en god start på dagen.

– Hvor skal dere på tur i dag da? spør Iselin.

Jenta i passasjersetet svarer at hun ikke vet hvor dagens skoletur går hen. Framme på parkeringsplassen ved den videregående skolen hopper hun ut av den anonyme bilen og sier raskt «ha det». Fjällräven-sekken forsvinner i mengden av skoleungdommer.

Som jentas hovedkontakt har Iselin ekstra ansvar for å følge henne opp. Med en turnus som går døgnet rundt, møter ungdommene mange personer i løpet av ei uke. Hver ungdom har et team og en egen hovedkontakt. Det er greit å ha én voksen som kjenner ungdommen ekstra godt.

– Alle snakker jo med alle, men jeg følger henne enda tettere. Vi har en skikkelig prat sammen en gang i uka. I tillegg holder jeg kontakt med familien hennes, og blir for eksempel med henne til legen hvis hun trenger meg der, forteller Iselin.

Men om forholdet er tett, så vil ikke Iselin si at hun har tatt noen morsrolle for jenta.

– Jeg er vel mer som ei tante, smiler hun.

Gir dem varme og kjærlighet

Mange ungdommer på institusjon oppgir at institusjonsansatte er noen av deres viktigste støttespillere.

Einar forteller at de er bevisst på rollene.

– Prinsippet vårt er at ungdommene som kommer hit har foreldre, og at vi aldri skal prøve å være bedre enn foreldrene deres. Da gjør vi etter mitt syn noe med ungdommene. Foreldrene de har skal respekteres, mens vi er profesjonelle ansatte og terapeuter. Men det betyr ikke at vi ikke kan gi dem varme og kjærlighet, for det gjør vi, sier han.

Etter at ungdommene har kommet seg på skolen, faller huset mer til ro. Det blir tid til et overleveringsmøte etter helga som nylig var. Nattskiftet har allerede hatt møte med dagvaktene Iselin og barnevernspedagog Gunn Tove. I overleveringsmøtene blir viktig informasjon fra siste vakt delt.

Er det noe som har skjedd med ungdommene om natta som de som kom på jobb bør vite om? Har alle ungdommene stått opp? Og er det noe spesielt som skjer i dag?

– Det har gått greit i helga. En del munnbruk har det vært, forteller Gunn Tove.

Hun forteller at en av ungdommene deltok på en fest på et grendehus. Og at den samme ungdommen var på kino dagen etterpå.

– Bra. Han begynner å få et vanlig ungdomsliv. Det er fint om det resulterer i at han får mer venner, sier Einar.

Sammen går de gjennom noen uheldige episoder med ungdommene fra helga. De er enige om å ringe foreldrene for å ta opp episodene med dem.

– Synet på institusjoner har endret seg

Med ungdommene borte store deler av dagen, er det tid og rom for å gjøre andre oppgaver på huset.

På dagtid gjør de ansatte innkjøp av mat, vasker og lager middag til ungdommene er tilbake. Hvis noen ikke har kommet seg på skolen, er det deres ansvar å prøve å få dem opp og ut, og holde kontakt med skolen. Gunn Tove har jobbet på institusjonen i 11 år. Da hun begynte, opplevde hun at folk var skeptisk til barnevernsinstitusjoner.

– De har nok hatt et negativt rykte. At jeg skulle jobbe på en institusjon, syntes nok mange som kjente meg var skummelt. Jeg opplever at folk har fått et annerledes og mer positivt inntrykk av institusjoner i dag, mener hun. 

Gunn Tove viser til at de er en stabil arbeidsstokk som kjenner hverandre godt. Det skaper trygghet – også for ungdommene.

– Praten rundt matbordet forteller at vi kjenner hverandre godt. Ungdommene har det bra her, og de er med og skaper trivsel og god stemning. De er jo som andre ungdommer – forskjellige typer mennesker, og både kreative og trivelige. Det er sånn at jeg gleder meg til å komme på jobb og være sammen med dem, sier Gunn Tove.

Nærhet er en naturlig del av hverdagen.

– Vi er ikke redde for å gi en klem eller massere føtter. Noen ungdommer kan jo selvsagt synes at noe sånt ville vært forferdelig, og det respekterer vi. Det handler om å «tune» seg inn og vite når en klem er på sin plass, sier Iselin og Gunn Tove.

Etter beskjed fra ungdommene, som mente at huset hadde for mange hvite vegger, har flere fargerike bilder kommet opp. Dyr, biler og sitater, men også mer kunstneriske bilder, skaper en trivelig atmosfære.

– Selv savner jeg bilder av folk på veggene. Men jeg tror ikke ungdommene ville hatt opp bilder av seg selv, sier Gunn Tove.

Julefeiring på institusjonen

«Normalisering» er et ord som går igjen på en institusjon. Hverdagen går litt av seg selv. Høytider, ferier og store livshendelser, som en konfirmasjon, kan sette huset mer på prøve.

– Når en ungdom skal konfirmeres, prøver vi først å hjelpe og støtte familien til å arrangere konfirmasjonen hjemme hos seg selv. Hvis ikke det er mulig, arrangerer vi konfirmasjonen sammen med ungdommen og familien. Vi leier lokaler, og de ansatte deltar pyntet til fest, forteller institusjonsleder Einar.

Julaften er en av de mest følsomme dagene i året.

– Det beste er selvsagt om ungdommen får dra hjem til familien sin og ha en fin julaften hjemme. Men det er ikke alle som får til det. Da feirer vi julaften her, med juletre, mat og gaver. For noen er det greit, for andre er det veldig sårt. Men jeg tror de fleste ungdommene synes det blir ei veldig bra jul, sier Einar.

Gunn Tove har feiret julaften på jobb. 

– Det var jeg og en ungdom. Vi var enig om at det var en spesiell dag å være bare oss to, så jeg tok med katta mi slik at vi kunne være litt flere, smiler hun.

I feriene tar de ansatte med ungdommene på tur. Det kan være utflukter med snøskuter om vinteren, en hyggelig høsttur og en storbyferie i Norden i sommerferien.

– Om sommeren prøver vi å skaffe ungdommene sommerjobb, men også å få til en litt lengre tur. Vi har vært noen korte turer til utlandet, og merker at gjengen da kommer veldig tett på hverandre. Sammen får de en veldig god ferie og opplevelse, sier Einar.

Snart skal hun flytte ut

Det begynner å lukte godt av middag i gangen. Flere ungdommer er ferdig med skoledagen og tilbake på huset igjen. De forsvinner inn på rommene sine.

På en av tv-stuene sitter Benedicte. Hun kom til institusjonen for ett år siden, og bor nå i en hybel like ved. Om halvannen uke fyller hun 18 år. Da skal hun forlate institusjonen for godt.

– Det skal bli veldig bra, egentlig. Jeg blir frisørlærling og flytter til en egen leilighet i nabokommunen, forteller Benedicte.

– Situasjonen rundt meg var ustabil, og jeg slet med å fullføre ting. Nå har jeg blitt mer voksen og prøver å fullføre det jeg har startet, forteller Benedicte. 

Hun har tidligere bodd flere år i fosterhjem. Før hun flyttet hit, hadde hun et kort opphold på et internat ved en videregående skole. Det ble for vanskelig for henne å bo der og gå på skole.

På barnevernsinstitusjonen ble hun tatt imot med åpne armer.

– For ungdommer som har blitt 14-15 år er det veldig vanskelig å finne fosterhjem. Da er ofte institusjon valget. Jeg har det mye bedre nå enn jeg forventet da jeg kom hit for ett år siden. Det er takket være god hjelp herfra og mange støttespillere som har forstått situasjonen min, sier Benedicte.

Benedicte er opprinnelig fra samme kommune som institusjonen ligger i. Hun opplever at det er tøft å fortelle mennesker hun omgås at hun bor på institusjon.

– Det er så mange fordommer rundt ordet institusjon. Du blir stemplet som kriminell, «drittunge» og «raseriunge som ruser deg og har trøbbel med politiet», sier hun.

Før hun flyttet inn slet hun med sine egne fordommer. Hun var redd. Benedicte hadde hørt skrekkhistorier om institusjonsbarn, og så for seg unger som raserte huset. Hun trodde at det var veldig strengt å bo der, og at de ikke fikk være ute med venner eller ha besøk.

– Så da jeg kom hit var jeg veldig skeptisk og ville egentlig ikke være her. Men siden dag én forsto de ansatte hvordan jeg følte det. De ga meg den plassen jeg trengte for å kunne klare å bo meg inn og akseptere situasjonen slik den var. Jeg fikk hjelp til å dra på skolen hver dag, og hadde gode samtalepartnere som satte seg ned og pratet med meg når de så jeg hadde en dårlig dag. Det er veldig godt å bli møtt på den måten når du ikke har det bra, sier hun.

En pause mange trenger

Klokka har blitt tre om ettermiddagen. Gunn Tove og Iselin skal snart dra hjem. Nye mål-tider, overlappingsmøter og mennesker fyller huset.

– Dagen i dag har vært ganske lik andre dager, forteller Gunn Tove.

Av og til dukker det opp tidligere beboere på ungdomsheimen. De vil innom og møte gamle kjente.

– Det er veldig godt når du kan se på unge mennesker at de faktisk fikk hjelp her. Vi ser det lettere etter et par år – da har de modnet litt, sier Iselin.

Kollega Gunn Tove tror både ungdommene og foreldrene setter pris på jobben de gjør. Et institusjonsopphold kan være en pause begge parter trenger.

– Vi tar hverdagskampene, og foreldrene får en pause. Mange ungdommer opplever å få bedre kontakt med foreldrene når de kommer hit og får ting litt på avstand, sier hun.

Benedicte forteller at hun har fått bedre kontakt med nær familie etter at hun flyttet inn på institusjonen. Livet her var bedre enn fryktet.

– Det er ikke så mye fokus på deg hele tida. I et fosterhjem kan det være litt sånn «nå skal vi ta vare på deg dag ut og dag inn». Her har jeg fått gå på rommet mitt og bestemt hvem som skal få komme inn. Hver gang jeg er sliten, og ikke ønsker besøk, blir det respektert. På institusjon lærer du å bli selvstendig samtidig som du har faste og trygge rammer. Det syns jeg har vært veldig godt.

Hun takker hele miljøet for hjelpen. Men en person har vært en ekstra god støttespiller for henne.

– Jeg tar av meg hatten for Iselin. Hun klarte å sette seg inn i min situasjon, men var også den som var brutalt ærlig og sa hvordan ting var, og måtte bli. Hun skjønte veldig fort hvordan jeg er, og har alltid tatt de harde pratene med meg. Det har vært brutalt, men også godt og hva jeg har trengt, sier Benedicte.

– Men de blir ikke helt kvitt meg ennå. Jeg kommer til å ta turen innom senere.